tirsdag 30. mars 2010

Påsken har en tid for alt.



En påskehilsen fra fruen i Tromsø før bilen pakkes og veien går til Senja en liten uke. Tre flotte unge mennesker passer hus og pus. To voksne, en tiåring og en hund drar avgårde på påskeeventyr. Jeg skal skrive med blyant det som skal skrives. Jeg skal lage god mat, bake og spise sjokolade. Bål skal jeg tenne hver dag, og gode samtaler skal ligge i lufta.

Velsignet God Påske med godt innhold.

Eirin

fredag 26. mars 2010

Han e lang vintern, men ikke evig..


I dag er det vårstemning i byen med de mange kjælenavn. Porten til ishavet, og Perlen i Hålogaland kan i dag ane at noe nytt er på gang. På særlig trafikerte veier kan vi se asfalten, og fra alle tak drypper det nå fra istapper og snø.

På denne tiden av året blir enhver som har valgt å gjøre denne landsdelen til sitt hjem varm om bringa og trang i halsen når Halvdan Sivertsens sang, "Vårvise nordaførr", sendes i radioen. Og særlig må vi blinke ekstra hardt når setningen "han e lang vintern, men ikke evig" kommer. I dag er det en sånn "Halvdandag" i Tromsø. Vi både ser og hører og aner at det er sant. Vinteren er ikke evig.

Det passer godt for oss her nord at påsken kommer som en slags avslutningsfest på snø og vinteraktiviteter. I 10 dager til ende skal jeg bo i ullundertøy, boblebukse og lester. Jeg skal lukte solkrem og lammelår, og jeg skal ikke ofre hårfrisyre og sminke en eneste tanke.

Nå er det friluftsdronningen som skal sitte på tronen. Hun som elsker å tenne bål, steike pølser på spidd og dele kvikk-lunsjen med kjente og ukjente. Hun som ikke trenger å dusje hver dag, og som synes bållukt skal følge hver hedersmann og kvinne.

Gode vårlige påskedager til alle lesere.

Eirin

onsdag 24. mars 2010

Peiskos.

Småpigene mine.

På en kald vinterdag er det godt å ligge foran peisen.
Både for to og firbente.

Sen onsdagshilsen fra vinterland.

mandag 22. mars 2010

Vinter eller vår?


Foto: Yngve Olsen Sæbbe
En av våre fantastisk gode fotografer her i byen.
Her har han fanget Tromsdalstinden i et vakkert lys.

Jeg har stor glede av å være en blogger! Det har gitt meg mye, både i daglig respons på mine innlegg, og i gode vennskap som har oppstått gjennom dette. At det skulle bli så flott hadde jeg aldri trodd da jeg fikk lyst til å skrive blogg fordi jeg bare måtte det.


Nå har jeg en følelse av at i tiden som kommer, la oss si sånn ca 7 uker framover, vil begeistringen over vår og bar mark andre steder falle meg litt tungt. Her laver snøen ned, som den bruker nå om vinteren i Tromsø. Vår er det i slutten av april, begynnelsen av mai, hos oss.  Men jeg vil bo her, jeg vil ha den arktiske luften, jeg vil ha midnattssol og nordlys, jeg vil ha skiftende årstiden i fullt monn. Og jeg tar det som kommer.

Da er det bare ett å gjøre! Glede meg over våren, blomstrene, fuglene og alt det vakre dere opplever og deler med oss, dere som bor der hvor våren (eller foråret) allerede har flørtet med mennesker og dyr. Så skal jeg hente inspirasjon og gode tips om både hage, verandaliv, mat og hobby og være glad på deres vegne. Og dele det jeg har, og et som opptar meg

Alt godt herfra, i en meter snø.

Eirin

lørdag 20. mars 2010

Sagt med hjertet på en lørdag.


Fyll livet ditt med det som gir deg glede og gode dager. 
Ta avskjed med det som stjeler gleden din.

Ha på alle måter en god lørdag.

Klem fra Eirin

fredag 19. mars 2010

Tilhører du eliten?



Jeg har tenkt litt på hvem som er eliten i Norge. Hvis man ser på hvor ordet er hentet fra må man gå til det latinske ordet eligere, på engelsk to elect, altså å utvelge. Elite kan derfor være en veldig ekskluderende betegnelse å sette på en gruppe. De utvalgte. Hvem er viktigere enn andre, og hvorfor er de da det? Og hvem er det som velger?
Jeg kan ikke se at kriteriene for utvelgelsen følger med betydningen og tar meg derfor til rette og gir min egen definisjon på begrepet eliten i Norge;
De som gjør sitt beste, og som er stolt av hvem de er. De som utfører sitt daglige arbeide med glede og raushet, og ser på seg selv som en viktig brikke i storsamfunnet Norge uansett hva de jobber med. De som gir av seg selv, selv om kroppen skranter og det produktive Norge ikke ser ut til å ha bruk for dem.
Dette er eliten, disse er det som gjør at vi beveger oss framover, disse er det som tar vare på hverandre, på nabolaget, på storsamfunnet og på vår jord.
Måtte eliten ha en deilig dag over det ganske land.

Eirin

torsdag 18. mars 2010

June Vernov har bedt om ordet.


En italiener, og en annen.


Kjære økonomer og regnskapsførere.

Regnskap er ikke min sterke side, ei heller er lysten til å bruke tid og ressurser på dette stor. Det er et nødvendig onde som jeg synes jeg bør beherske rimelig greit for å kunne overleve i vrimmelen av små bedrifter som vil leve av det den kreative delen av hodet produserer.

I dag har jeg vært på frokostseminar hos regnskapsbyrået mitt. Først rundstykker med pålegg og kaffe, så en drøy time med basiskunnskap om det enormt store felt som økonomi og regnskap er. Jeg øynet håp da foredragsholder startet med å si at vi kan takke en italiener for metodene vi i dag bruker i moderne regnskap. Italia er landet som oppfyller de fleste av mine fantasier og drømmer, et land som i grunnen gir mer enn jeg våger å drømme om. Og her viser man til en italiener, - lovende. Luca Pacioli er mannen, og munk var han. Og her er hva jeg fant da jeg googlet han;

”Luca Pacioli og Leonardo da Vinci levde sammen i mange år. De var begge matematiske genier. Mens Leonardo da Vinci som matematiker hadde mest fokus på ingeniørkunst, var Luca Pacioli mer tiltrukket det abstrakte og ren matematikk. Da Luca Pacioli innførte det dobbelte bokholderi som prinsipp for regnskapsføring, visste han neppe hvilken betydningsfull oppfinnelse hans bidrag var. Tidspunktet var 1494. Regnskapsprinsippet med debet og kredit står som en bauta den dag i dag, og ingenting tyder på at det vil bli erstattet med noe bedre.”

Men der Leonardo da Vinci fikk tilhengere og fans som har klart å gjøre hans tanker, ideer og oppfinnelser levende og spennende, har de som ser på Luca Pacioli som sin ledestjerne ikke i samme grad greid å gjøre budskapet levende for alle hoder. Mitt hode for eksempel har sitt hovedkontor i den kreative delen av hjernen, den høyre, og trenger støttekontakt og guide når den venstre delen skal være hovedarena. Jeg, som vet at det finnes dyktige formidlere i dette landet, blir fysisk uvel og sint når et firma jeg betaler for å ta hånd om mitt regnskap stiller opp med forelesere som ikke evner å gjøre dette, for meg, vanskelige minefeltet levende.

Min oppfordring er at bransjen får hjelp utenfra til å gjøre budskapet levende. Tro at den kunnskap dere har er dere meget god på, men innse at formidling og levendegjøring er det andre som kan bedre. Få et konkurransefortrinn framfor de andre i din bransje og ta oss tunglærte på alvor.

Det er jo heldigvis slik at mange av oss som driver små og mellomstore bedrifter gjør det fordi vi vil dele våre kreative evner, og har et ønske om å gjøre hverdagen bedre for både økonomer og andre.



Med ønske om et langt og utviklende liv sammen,

June Vernov

onsdag 17. mars 2010

Verden er liten.


Jeg har fått lagt inn en ny teller på bloggen min. Den forteller meg hvilket land, og hvilken by leserne mine kommer fra. Jeg er nok litt over normalt duppedittglad, for dette kunne jeg virkelig like. Siden jeg la denne lille sladretingen på bloggen min har jeg hatt norske lesere over hele landet, det har vært treff fra Finnland, Tyskland, Danmark og USA. Og det er jo strålende! Vi vil jo bli lest, vi som skriver.
I går så jeg Bokbadet, et program på NRK1 som dessverre skal tas av sendeplanen. I går var programlederen på besøk hos en norsk/amerikansk forfatter, Siri Hustvedt, i hennes hjem i New York. En utrolig flott og kunnskapsrik dame. Henne skal jeg lese. Hun fortalte blandt annet at hun syntes det var både litt skummelt og spennende at fremmede mennesker leste det hun skrev. Og selv om hun leses av hundretusener, og jeg av litt færre, så kan jeg kjenne på den samme følelsen jeg også.

Ha en god dag, både kjente og ukjente venner.

Eirin

tirsdag 16. mars 2010

Stakkars, liksom!?



Stakkars Cora, hun er litt tufsen i dag, jeg kan se det. Men skal jeg synes synd på henne, det er i grunnen det store spørsmålet.
Cora er en heldig hund, hun er ubetinget elsket av sine eiere, hun får sine daglige spennende turer og hun har sin egen hundegård på baksiden av huset. Her gjør vi det så hyggelig som mulig for en passe stor hund nå på vinteren. Midt i hundegården har hun blant annet en liten snøhaug hun kan klatre opp på for å kunne nyte utsikten over nabobakgårder, og eventuelle nabohunder og katter.
Inne har hun egen lekekasse med sine leker som vi mennesker legger tilbake når dagen er over.
Hun har gode tepper både her og der, hun har griseører for kos og matskåler med både vann og fór stående klar ved behov.
Gåtur-utstyret er av godt merke, og hundevakt er ikke et ukjent begrep når menneskene skal være lenge ute av huset.
Det eneste hun kunne funnet å klage på hvis hundevernsnemda tok kontakt er at hun etter en tur ute i snøen må ligge på vaskerommet for at  snøen som har satt seg fast i pelsen skal smelte av, og hun igjen er velkommen inn til flokken sin. Og nå er vi altså kommet til det store spørsmål. Skal jeg synes synd på en liten hund som er litt tufs i dag fordi hun har gnaget  i stykker dørterskelen på vaskerommet?
Jeg bare spør, jeg, og ser bort på den lille syke sovende skapningen som ligger og sover i husets beste stol.

Ha en god og frisk dag min venn, der du er.

Eirin

mandag 15. mars 2010

Det er deilig å sitte på trapp.



Ute skinner solen, og inne sitter jeg og skriver. Det vil si jeg forsøker å skrive. I dag vil ingenting komme via tastaturet og inn i dokumentet som ligger der hvit og vakkert som utsikten fra mitt vindu. Jeg kunne jo pakket sammen og tatt meg en skitur ut i det gode været. Men det gjør jeg ikke.
Siden jeg har hjemmedag og skal skrive har jeg ordnet meg med stasjoner i huset slik at jeg kan pendle mellom der jeg leser, der jeg skriver og der jeg spiser. Elegant lar jeg være å ha en stasjon for å tømme oppvaskmaskin eller sette på en maskin med klær. Men jeg skal, etter at jeg har avslutte dette innlegg, sporenstreks lage meg en stasjon for å sitte på trapp med en kopp kaffe og se på småfuglene.
Mens jeg sitter der skal jeg la tankene fly, og så tror jeg helt bestemt at det vil komme leselige tanker og ord ut i andre enden.
Ha en god dag der du er. Husk å lage deg gode stasjoner uansett hva du holder på med.

Eirin

lørdag 13. mars 2010

I farta!



Siden sist har jeg hatt vinterferie, vært uten macen min og hatt hodet fult av konferansieroppdrag. Nå er det godt å være tilbake i blogging igjen. Blogging er blitt en god måte å få skrevet på, en inspirasjonskilde i hverdagen, og et sted der gode vennskap har oppstått.
Mandag 8. mars var jeg konferansier på Kvinner i Farta. En kvinnekonferanse arrangert av HSR Management her i Tromsø. Det var en god opplevelse., og jeg følte selv at oppdraget ble godt utført.  Tilbakemeldinger vitner om det samme.
10 flotte foredragsholdere, og om lag 100 påmeldte damer gjorde den lange dagen til en reise i inspirasjon og gode opplevelser.
Jeg gav en liten Dronningskole underveis i konferansen og  oppfordrer med den alle kvinner til å se på seg selv som Dronninger i eget rike, sitt eget liv. Dronninger trenger hverandre og støtter hverandre. Dronninger tar selv kontroll på hvem som påvirker og råder dem. Dronningskolen kan jeg gjerne komme og holde der du er også.
Det å være konferansier og å holde foredrag er utfordringer jeg ønsker meg mer av i framtiden. Det kjennes rett og godt, og veldig utfordrende. Men jeg er klar!
Da ønsker jeg en god helg til dere alle, og er snart tilbake med nye tanker om det gode liv.
Eirin

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...