En liten ulykke. Men det gikk bra!

Dagen startet med vind ute, og kvalitetstid inne, mor, datter og en hobbypakke med påskepynt fra Panduro. Jeg liker så godt når vi sitter sånn og pusler med hendene, puster med magen, og bare er til i hverandres liv. Neste prosjekt var å lakke tåneglene til hverandre, også en deilig mor-datter ting. Du vet, her i sommerland er lysrosa negler fint både for 12 åringen, og hennes voksne mor.

Midt i idyllen ringer telefonen, og vi får andre planer for dagen. Mann og pappa har kjørt av veien på motorsykkel, MEN sier kjørekamerat, alt står bra til! Selv om ambulansen har hentet, og vi to er ønsket som pårørende på sykehuset. I Spania er de meget dyktige på det medisinske, og meget elendig på omsorg. Nå snakker vi om det offentlige helsevesen hvor ambulansen insisterte på å kjøre den uheldige.

Vel fremme fikk vi ikke komme inn til den syke, vi måtte lure oss inn, og ble kastet på dør igjen. På venterommet kunne vi sitte og ringe den skadde som var plassert i rullestol. Så visste de vel hvor de hadde han, han som ikke kunne spansk og så så skitten ut.

Etter timer på venterommet ble fangen frigitt og kunne kjøres hjem og mates. Forslått med forstuet hånd, med sår og skrammer, men mere flau enn skadet. (mine ord, mine ord...) ;-)

Tusen takk til Hedvik, god venninne her i Spania! Takk for tolking, sykebesøk og selskap på venterommet. Venner blir familien når man er i utlendighet, sånn er det bare.

Alt godt fra Eirin, som nå skal få lakket den andre foten også. ;-)