Hevnen er noen ganger søt, i ettertid.

Jeg har hørt en gammel historie, som kanskje kan være helt sann, om en meget bestemt dame i Vesterålen et sted.

Han var ung og ville ut i verden, England ble målet. Der skjedde to viktige hendelser omtrent samtidig. Han forelsket seg hodestups i verdens flotteste jente, og han fikk akutt hjemlengsel. Aldri hadde vel Vesterålen vært grønnere, større og mer urbant enn den kvelden hun endelig sa ja til å bli med han hjem til Norge og Vesterålen. Dette var rett etter andre verdenskrig, så reisen var lang og bestemmelsen var i grunnen nokså endelig.

Historien sier ikke så mye om hjemreisen til de to turtelduene. Ei heller hva hun følte da sannheten gikk opp for henne. Og hans sjelekvaler har vel ingen tenkt så nøye over.

Det sies at hun tok hevn ved å ikke lære seg norsk, gi alle barna engelske navn og konsekvent bare snakke engelsk med dem. Og den dag i dag kan man høre at barnebarna har en umisskjennelig aksent, er det blitt meg fortalt.