The Godfather har taket på meg.

Godfather, heter et relativt nytt spisested i Tromsø. Her serveres italiensk mat, og her utøves god service! Jeg har lav terskel på dårlig service og dårlig mat, og blir til gjengjeld overvettes glad når det slår til med begge deler på en gang. Derfor flørter jeg nå med The Godfather, og den lokale mafia, og anbefaler alle, både tilreisende og de som bor i Tromsø å spise der. Ikke bare smaker det godt, det ser vakkert ut også. Mat som er en fryd for øye og gane, gjør en kvinne vakker og snill. Den siste der laget jeg selv, men det fungerte med meg.

De holder til i det gamle lokalet til Peacock, eller Baker Nøstmyr, om du vil ta det helt tilbake til start. Helt sør i Storgata, på gateplan, mot havet.

Jeg forteller deg gjerne hvor du finner god service og gode produkter, være seg mat eller annet. God service er et grunnfjell å bygge en bedrift på. Flinke folk, som utøver sin proffesjon med stolthet og med hjertet, er en berikelse for alle uansett hva de holder på med. 

God mandag!

Adventssøndag og sjelefred.

Denne helgen har vært en vennehelg. Tradisjonen tro kom gode venner fra Oslo til Tromsø for teater på fredag, og Lutefisk på lørdag. I år ble også gode venner fra Bergen med på lutefisken, og nye mennesker betyr nye inspill og nye historier. Som alltid er til berikelse.

Lutefisken på Fiskekompagniet er levert av Halvors Tradisjonsfisk, og blir tilberedt på beste måte av gode kokker. Jeg spiste som vanlig litt for mye av lutefisken og tilbehøret, og er glad det er et år til neste gang.

I dag er det månen som er nesten full. Ute er det minus 6, et lite lag snø, og stjerneklart. Inne har jeg fyrt i peisen, og kjenner at adventstia er veldig velkommen.

Valpen Cora er nå blitt husvant, og passer husets rytme godt. Noen små uhell inne har hun fremdeles, men for det meste går det bra. Snart skal vi begynne å gå turer hun og jeg.

I morgen må jeg ordne med de siste ting til 10 åringens adventskalender. Det skal være en god miks av nyttige ting, godteri og gode opplevelser. Tips mottas med takk.

En velsignet god kveld til dere alle.

Shopping eller ikke...

Bildet er fra en jentetur med shopping som ingrediens i fjor høst. ;-)

I dag er det den internasjonale Kjøpefrie dagen. Jeg kjenner at jeg liker det. Liker å få en mulighet til å, i fellesskap med andre, markere at jeg synes det kjøpes og shoppes for mye i vår del av verden. Ikke bare til jul, selv om det topper seg nå på denne tiden. Selvfølgelig handler og shopper jeg også. Jeg trenger klær og mat, og ting og tang. Og jeg har barn som trenger og trenger. Men jeg kjenner en ubehagelig følelse av fråtsing nå før jul når jeg kommer slepende på plastposer flere enn godt er for armene. Jeg føler behov for en kjøpefri dag i fellesskap med andre som vil markere både for seg selv og andre at vi gjør oss tanker om forbruk og sløseri.

Nå sitter jeg her og gjør meg tanker om gjenbruk og kjenner en stor glede over at flere og flere ser verdien av å bruke om igjen, gi bort i sted for å kaste, og kjøpe ting som er ment å vare i flere generasjoener. Det siste er visstnok den nye trenden som snart kommer og tar oss med storm her i Norge også. Som det meste startet den i Amerika, men denne gangen tror jeg vi har noe godt i vente. Vi blir kjøpere som tenker oss godt om, og deretter kun kjøper det som varer og er av naturlige og miljøvennlige materieler, sies det fra trendkilder.

Den som samler rikdom har mye å miste.   Lao-Tse


Med ønske om en god lørdag, uansett hva du gjør!

Blues som blir jazz og gode fortsett.

For tiden er Tromsø, og livet blått. Ute er det blått lys og den svarte natta kommer tidligere og tidligere på kvelden. Fra stuevinduet ser jeg en blå fjellside i Tromsdalen på andre siden av sundet.

I sjela er det blues. Der bor de lange tankene som krever god tid og god plass. Bluesen eier mørketia og opptrer med streng eiermine hvis andre farger og andre rytmer prøver seg.

Jeg opplever det vakre blå Tromsø som en bonus for at jeg holder ut her om vinteren, og jeg opplever bluesen i sjelen som en rikdom. En gave til sjelen fra skapende krefter. Min travle sjel som resten av året har prosjekter og avtaler på løpende bånd hilser velkommen de store late tankene som er tunge i sessen og langsomme i svevet. Jeg lar dem ta seg til rette og gjøre sin jobb nå i den blå tia.

De pløyer dypt og snur kanskje opp/ned på sannheter som har sittet i siden januar i fjor og føler seg trygge og hjemmevante i min sjel. Bluestankene er av natur mer åpne for å kjenne på sorg og smerte og gir meg derfor mulighet til å se andre og glemme meg selv litt.

Jeg leser med blå øyne om Bymisjonens arbeide og lurer på hva jeg kan gjøre. Kampen mot hiv og aids vil jeg være med på å vinne. Et sinne mot reklame som prøver å innbille oss, og ikke minst unger, at julegaver skal være dyre for at mottaker skal bli glad, tar meg. På trass tenker jeg at jeg skal gi alternative gaver eller lage alt jeg gir. Bluesen gir innsikt, innbiller jeg meg.

Bluesen skal få leve godt i sjelen helt til 3. juledag. Da skal jeg på Skarven på Romjulsjazz. Her skal jeg nyte hver lystig tone og hver gode samtale og hente krefter til å gå sakte mot våren.

Men først skal jeg velge meg et prosjekt som tenker større en meg selv og gi av meg og mitt her.

Til helga er det første søndag i advent. God blå adventstid til alle!

June Vernov

Forventning skaper magi

Jeg skal være konferansier på Gospelcompagniets to julekonserter i Ishavskatedralen 6. desember. Det gleder jeg meg til! Gospelcompagniet er et kor med høy kvalitet og førti dyktige sangere. De har intensitet og gir valuta hver gang. De har gleden med seg.

Om kvelden kan jeg ligge på hodeputa mi og se Ishavskatedralen som lyser opp i førjulstida på den andre sida av sundet. Jeg ser gjenskinnet som speiler seg i vannet, et nydelig syn. Når jeg våkner om morgenen er den fortsatt der. Dette skaper forventninger. Jeg gleder meg til vi skal skape magi og julestemning i Ishavkatedralen andre søndag i advent. 

For mange er dette en viktig post på juleprogrammet. For mange blir dette årets møte med julebudskapet. Etter konserten har stemningen satt seg og jula kan komme på lette ben. 

Jeg har forventning, forventning kan skape magi.

En god onsdag til deg!

Livet og sånn.

I dag har jeg fikset litt på bloggtoppen min, og gjort meg noen tanker om blogging. Og om livet.

Etter noen måneder her inne har jeg funnet ut at det finnes veldig mange forskjellige typer blogger, og jeg har lagt representanter for flere av dem til blogglista mi her på høyre side. Noen leser jeg daglig. De har blitt venner, de som skriver dem, venner som jeg bare må se til. Andre igjen gir meg inspirasjon og begeistring fordi jeg kan lese om ting jeg ikke kan selv, men som bloggeren ser ut til bare å riste ut av ermet daglig.

Jeg har jobbet 16 år i media, og selv om jeg nå driver for meg selv er jeg fremdeles opptatt av det som skjer rundt omkring, både i nærmiljøet, landet vårt, og verden forøvrig. Jeg mener selv at jeg er en dame med meninger om mye. Og det skal jeg også få formidlet. Men denne bloggen skal være et sted uten de store overskrifter, uten de sterke meninger. Her blir det florlett stoff om det lille livet. Som når jeg tenker meg om i grunnen er det store livet. Det livet som er der og formes mens jeg er opptatt med å gjøre andre ting.

Bloggingen kom, og ble viktig for meg, da det å leve det lille store livet viste seg å være tøft i flekkene. Det jeg sier her inne vil jeg si med hjertet, til hjerte, og jeg håper det gir noen noe både når det stormer og når havet ligger stille.

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut i fra det.

Blått lys!

I dag 14. november er det Verdens Diabetesdag, og her i Tromsø blir det markert for andre året på rad ved å belyse Ishavskatedralen med blått lys. Et blått lys for en farlig livsstil. Uansett er det nydelig, og vi som har utsikt til kirka ser fram til dette. Det er et stort ønske i byen om at kirken skal være blå hele mørketida. Nyt synet dere også!

Årets tema i Norge er å finne de udiagnostiserte. En varm blåfarge har blitt den internasjonale diabetesfargen.

Også Stortinget og Operaen her i Norge, men også Operahuset i Sydney, Empire State Building og Niagerafalls blir opplyst i blått for å markere dagen.

foto: Trond Bjørnstad

Akkurat nå!

De to siste ukene har vært intense og deilige Valpeuker her hos meg. Det har handlet om å komme inn i samme rytme som Cora. Og her snakker vi om tissing, bæjsing, soving og førstegradsoppdragelse. Jeg ble tatt på sengen kan man si, jeg som har hjemmekontor og står opp når jeg vil, står nå opp og vekker vekkeklokka etter at jeg har vært ute med dyret (som hun heter på den tiden av døgnet). Så går det slag i slag med "ut og tisse-turer" hvert kvartet. Men, så helt plutselig sover hun, og da kan jeg skrive i full fart. Jeg har hørt at det skal gå seg til, men jeg tror det ikke, akkurat nå. Mye godt har fulgt i Coras kjølvann. Jeg har blandt annet oppdaget hagen min på nytt! Den har uante muligheter. Jeg gleder meg til å sette en benk på Utkikksplassen, og en under furua. Jeg har også funnet et sted for Meiseboller til småfuglene som denne vinteren skal få mat hver dag.

Nye perspektiv er aldri å forakte. Nå ser jeg dagen komme, og ser at mørketiden nærmer seg med raske skritt. 21. november sier solen farvel og blir borte til 21. januar. To lange måneder uten et streif av sol. Det heter forresten ikke mørketia her hos oss, det heter Den blå tia. Og lyset er blått og vakkert, på det nermeste magisk. Jeg har alltid en glegrue følelse når Den blå tia står for døren, men jeg overlever alltid, og kommer ut på den andre siden sterkere og klokere. Det er jeg helt sikker på. På den andre siden venter dessuten soldagen, og den skal jeg fortelle dere om i slutten av januar.

God helg alle sammen!

Et barndomsminne.

Dette bildet hang på veggen hjemme da jeg var lita jente. Jeg var nesten helt overbevist om at dette var mine to brødre og meg. Fordi det alltid har gitt meg gode følelser hengte jeg det opp i mitt hjem mens mine barn var små, og tror du ikke min datter også var nesten sikker på at det var henne og brødrene.
Nå henger det på hytta. Det heter" Fiskernes barn", og ved siden av henger "Fiskeren". Nå leter jeg etter "Negerdamen", for jeg er sikker på at det er hun som er moren.

Har du noen gode barndomsminner på veggen?

Visste du det?

Foto: Kjersti Hegna

Måser (måker) er en sjøfugl og lever ved alle verdens hav.
-Det finnes 50 arter.
-Måsene legger vanligvis 3 egg.
-Måsegg er en delikatesse i Nord-Norge

I Tromsø er bymåsen blitt et problem om sommeren,
og vi har gitt dem navnet "Kebabmåse".
Dette fordi de lever på urban nattmat som folk kaster fra seg
på vei hjem fra byen. Og vi har ett rikt natteliv i Tromsø.

De stjeler også mat fra grillen på verandaen, hvis man ikke
passer på.

På yttersia derimot er det bare fersk fisk og slog fra nyfisket
fisk som gjelder.

Hva jeg føler for måsen;
Om våren er lyden av den første måsen balsam for sjelen.
"Nå er den her snart, sommeren."

Har du noen gode måsehistorier?

Visste du det?

Rekved eller Drivved er trevirke som skylles opp på stranden etter å ha drevet rundt ute på havet.

I mindre velstående tider, var slik ved et verdifullt tilskudd til kystboernes beholdning av både fyringsved og byggematerialer. Trevirke som hadde lagt en stund i saltvann, var gjerne mere motstandsdyktig mot råte på grunn av saltinnholdet.

Angrer på at jeg ikke tok med denne planken hjem. Gjenbruk er en fin ting.

Lukten av unge menn

Jeg har et forslag til ekstra inntekt for unge menn. Hva med å tilby tjenesten ”La meg bli skyggen din?” Noen ganger ønsker jeg meg en hund å gå tur med, men så kommer jeg på alt som må gjøres med denne hunden mellom turene. Tenk om jeg heller kunne bestille meg en ung flott mann som kunne gått ti skritt bak meg og bare være der som en trygghet. Han skulle snakket til meg bare hvis jeg begynte å kjede meg og trengte en prat. Ellers holdt det lenge å bare vite at han var der. Hadde ikke dette vært en nisje å slå seg inn på?

 Denne tanken kom til meg en kveld jeg gikk rundt Prestvannet. Det var et fantastisk måneskinn på speilblank vannflate. Det var stjerneklart og vindstille. Jeg savnet min Nikon og visste at jeg kunne gjort et scoop for ”Tromsø i mitt hjerte” mappen på macen min. Her var nesten ikke et menneske å se, i alle fall ingen andre enslige kvinner.

 Hensikten med turen var å tenke gjennom et av livets store spørsmål, og jeg var godt i gang med dette da røklukten nådde meg før jeg så mannen. En tilsynelatende skummel mann i frakk som ikke ser rett på meg. Jeg følte at han fulgte meg med øynene der jeg prøvde å gå rakrygget videre og antar at han kjenner lukten av redsel like godt som jeg kjente lukten av røyk. Heldigvis var han like opptatt av et av livets store spørsmål som meg, og jeg fikk gå i fred.

 Men hvor er natteravnene? Hva er telefonnummeret til ”raske menn” man kan leie seg og som går 10 skritt bak og ikke snakker til deg, bare passer på at du får gå i fred?

 Dette er jo selvfølgelig ikke det minste morsomt. Jeg ville aller helst gått der alene uten en eneste bekymring. Verken for slemme menn eller hva jeg skulle betale snille sterke nattergaler. Men dessverre så er det en realitet, noen menn ødelegger for alle de flotte nydelige andre. Enten de har skumle hensikter nattestid eller slår sine kvinner i privatlivets sfære. Imidlertid har jeg tenkt å bevise for meg selv og alle andre at Jeg vil ta natta tilbake. Natta og Prestvannet og friheten i ensomheten. Så i kveld skal jeg gå rundt Prestvannet, alene, hvis ikke du dukker opp og slår følge. Da kan vi jo vise styrke sammen.

June Vernov

Bor det noen her?

Det står i grunnen mange gamle hus og råtner på rot i landet vårt.

En gang så viktig

En utedo som står der og minnes den tiden da folk hadde bruk for sånne som han.

Cora!

Bedårende, spør du meg?

Hus, kan jeg like.

Bildet heter "Månedans"
Kunstneren heter Gunn Vottestad og har noen fantastiske husbilder. Her er bare ett av dem. Vet du av andre gode "Hus-kunstnere", så vil jeg gjerne høre om dem. Ha en god novemberdag.

Åh, så trøtt jeg ble..

Enten full fart, eller bare rett og slett sovne av. Nydelige lille venn.

Sommerfugl i vinduskarm

Av og til kommer det "ting og tang bilder" fra meg også. :-).

Valpegården bak huset.

Satt opp i full fart, og høyst midlertidig, men god å ha midt på natta.

Dette er sendt rett fra mobil til blogg.
Tenk at det går an!  ;-)
Artig å blogge underveis, også.

Får du god service i butikken?

Hun målte meg med blikket og jeg falt ikke i nåde. Jeg falt gjennom, besto ikke testen. Jeg hadde ikke noe der å gjøre, sa hun med hele seg.

Det kan nesten høres ut som starten på en novelle, men det var starten på min handletur i byen sist lørdag. Og “hun” det var en butikkansatt i en butikk jeg skal være så hyggelig og ikke nevne navnet på, denne gangen. Jeg er tilhenger av å gi folk en sjanse eller flere. Men nok blir nok en vakker dag.

Jeg utstår ikke å få dårlig service på butikker og på srveringssteder. Jeg hater å bli behandlet som luft når jeg samtidig legger igjen mine hardt opptjente penger. Det får meg til å føle meg lita og dum, og jeg tar raskt beslutningen om aldri å komme dit igjen. Og hvem taper på det? Ikke jeg i alle fall. Jeg går heller til en lignende butikk eller cafe og legger igjen pengene, og smilene mine der. Etterpå forteller jeg alle som vil høre om den dårlige servicen jeg fikk, og oppfordrer venner og familie til ikke å gå dit. Jeg har litt venner, jeg. Og mine venner har også venner. Det blir til slutt en hær av mennesker som har hørt om butikken din og den dårlige servicen man får der.

Så hører dere butikkeiere og ansatte; Vi har makt vi kunder. Stor makt! Det kan jo til og med hende at vi lager kamanje på Facebook og sprer budskapet i rasende fart slik moderne mennesker gjør i dag.

Som en venninne sa her om dagen; - man blir jo nesten mer overraskt når man får god service på en butikk, enn når man ikke gjør det. Hun har et poeng. Og butikken med god service skal få 10 poeng. Og jeg tar gjerne på meg oppgaven å gå umerkelig fra butikk til butikk og dele ut poeng.

Jeg tenker at hvis finanskrisa skulle føre noe positivt med seg så måtte det være at kampen om kundene ble så skjerpet at butikkeierne sa til de ansatte at nåde dem om de ikke fikk hver eneste kunde til å føle seg speiell og spesilelt velkommen. Det er ikke så mye som skal til ser du. Jeg blir rent euforisk av et smil og et hei når jeg kommer inn i butikken, jeg. Og hvis jeg i tillegg får hjelp og gode råd, ja da er jeg en venn for livet.

Jeg har ei venninne som driver kursing i god service og da jeg hørte om dette første gang tenkte jeg at nå ser du, nå skal det bli vei i vellinga i Tromsø by. Men jeg vet ikke jeg, kan det gå så bra det tilbudet?

Men det finnes jo selvfølgelig hedelige unntak, det vet alle vi som har vært på Helmersen og handlet. Jeg vil våge påstanden at her er det ikke forskjell på Kong Salamo og Jørgen Hattemaker, her får vi alle både godt kjøtt, gode oster, god service og gode smil. God uke, med god servise til dere alle!

June Vernov

Nå er Cora kommet i hus.

Nå er jeg endelig blitt hundemamma til Cora, en Dvergscnauzer frøken som jeg er formamma for. Det vil si at hun enn så lenge egentlig tilhører oppdretter, men hun bor her, og blir min helt og fullt på sikt. Det er nesten som å bli småbarnsmor igjen, merker jeg. Jeg er like bekymret, og opptatt av å gjøre alt rett som jeg var med ungene, men håper det fort går seg til slik at jeg ikke trenger å stå å se på at "barnet" tisser og bærsjer så alt for lenge. Og at vi snart kan gå turer som er lang nok for oss begge to. Og jeg har forvisset meg om at dette er en hunderase som, størrelsen til tross, kan gå lange fjellturer.  Det blir nok både bilder og historier om det vi to gjør sammen her inne på bloggen.