Blues som blir jazz og gode fortsett.

For tiden er Tromsø, og livet blått. Ute er det blått lys og den svarte natta kommer tidligere og tidligere på kvelden. Fra stuevinduet ser jeg en blå fjellside i Tromsdalen på andre siden av sundet.

I sjela er det blues. Der bor de lange tankene som krever god tid og god plass. Bluesen eier mørketia og opptrer med streng eiermine hvis andre farger og andre rytmer prøver seg.

Jeg opplever det vakre blå Tromsø som en bonus for at jeg holder ut her om vinteren, og jeg opplever bluesen i sjelen som en rikdom. En gave til sjelen fra skapende krefter. Min travle sjel som resten av året har prosjekter og avtaler på løpende bånd hilser velkommen de store late tankene som er tunge i sessen og langsomme i svevet. Jeg lar dem ta seg til rette og gjøre sin jobb nå i den blå tia.

De pløyer dypt og snur kanskje opp/ned på sannheter som har sittet i siden januar i fjor og føler seg trygge og hjemmevante i min sjel. Bluestankene er av natur mer åpne for å kjenne på sorg og smerte og gir meg derfor mulighet til å se andre og glemme meg selv litt.

Jeg leser med blå øyne om Bymisjonens arbeide og lurer på hva jeg kan gjøre. Kampen mot hiv og aids vil jeg være med på å vinne. Et sinne mot reklame som prøver å innbille oss, og ikke minst unger, at julegaver skal være dyre for at mottaker skal bli glad, tar meg. På trass tenker jeg at jeg skal gi alternative gaver eller lage alt jeg gir. Bluesen gir innsikt, innbiller jeg meg.

Bluesen skal få leve godt i sjelen helt til 3. juledag. Da skal jeg på Skarven på Romjulsjazz. Her skal jeg nyte hver lystig tone og hver gode samtale og hente krefter til å gå sakte mot våren.

Men først skal jeg velge meg et prosjekt som tenker større en meg selv og gi av meg og mitt her.

Til helga er det første søndag i advent. God blå adventstid til alle!

June Vernov

Lukten av unge menn

Jeg har et forslag til ekstra inntekt for unge menn. Hva med å tilby tjenesten ”La meg bli skyggen din?” Noen ganger ønsker jeg meg en hund å gå tur med, men så kommer jeg på alt som må gjøres med denne hunden mellom turene. Tenk om jeg heller kunne bestille meg en ung flott mann som kunne gått ti skritt bak meg og bare være der som en trygghet. Han skulle snakket til meg bare hvis jeg begynte å kjede meg og trengte en prat. Ellers holdt det lenge å bare vite at han var der. Hadde ikke dette vært en nisje å slå seg inn på?

 Denne tanken kom til meg en kveld jeg gikk rundt Prestvannet. Det var et fantastisk måneskinn på speilblank vannflate. Det var stjerneklart og vindstille. Jeg savnet min Nikon og visste at jeg kunne gjort et scoop for ”Tromsø i mitt hjerte” mappen på macen min. Her var nesten ikke et menneske å se, i alle fall ingen andre enslige kvinner.

 Hensikten med turen var å tenke gjennom et av livets store spørsmål, og jeg var godt i gang med dette da røklukten nådde meg før jeg så mannen. En tilsynelatende skummel mann i frakk som ikke ser rett på meg. Jeg følte at han fulgte meg med øynene der jeg prøvde å gå rakrygget videre og antar at han kjenner lukten av redsel like godt som jeg kjente lukten av røyk. Heldigvis var han like opptatt av et av livets store spørsmål som meg, og jeg fikk gå i fred.

 Men hvor er natteravnene? Hva er telefonnummeret til ”raske menn” man kan leie seg og som går 10 skritt bak og ikke snakker til deg, bare passer på at du får gå i fred?

 Dette er jo selvfølgelig ikke det minste morsomt. Jeg ville aller helst gått der alene uten en eneste bekymring. Verken for slemme menn eller hva jeg skulle betale snille sterke nattergaler. Men dessverre så er det en realitet, noen menn ødelegger for alle de flotte nydelige andre. Enten de har skumle hensikter nattestid eller slår sine kvinner i privatlivets sfære. Imidlertid har jeg tenkt å bevise for meg selv og alle andre at Jeg vil ta natta tilbake. Natta og Prestvannet og friheten i ensomheten. Så i kveld skal jeg gå rundt Prestvannet, alene, hvis ikke du dukker opp og slår følge. Da kan vi jo vise styrke sammen.

June Vernov

Får du god service i butikken?

Hun målte meg med blikket og jeg falt ikke i nåde. Jeg falt gjennom, besto ikke testen. Jeg hadde ikke noe der å gjøre, sa hun med hele seg.

Det kan nesten høres ut som starten på en novelle, men det var starten på min handletur i byen sist lørdag. Og “hun” det var en butikkansatt i en butikk jeg skal være så hyggelig og ikke nevne navnet på, denne gangen. Jeg er tilhenger av å gi folk en sjanse eller flere. Men nok blir nok en vakker dag.

Jeg utstår ikke å få dårlig service på butikker og på srveringssteder. Jeg hater å bli behandlet som luft når jeg samtidig legger igjen mine hardt opptjente penger. Det får meg til å føle meg lita og dum, og jeg tar raskt beslutningen om aldri å komme dit igjen. Og hvem taper på det? Ikke jeg i alle fall. Jeg går heller til en lignende butikk eller cafe og legger igjen pengene, og smilene mine der. Etterpå forteller jeg alle som vil høre om den dårlige servicen jeg fikk, og oppfordrer venner og familie til ikke å gå dit. Jeg har litt venner, jeg. Og mine venner har også venner. Det blir til slutt en hær av mennesker som har hørt om butikken din og den dårlige servicen man får der.

Så hører dere butikkeiere og ansatte; Vi har makt vi kunder. Stor makt! Det kan jo til og med hende at vi lager kamanje på Facebook og sprer budskapet i rasende fart slik moderne mennesker gjør i dag.

Som en venninne sa her om dagen; - man blir jo nesten mer overraskt når man får god service på en butikk, enn når man ikke gjør det. Hun har et poeng. Og butikken med god service skal få 10 poeng. Og jeg tar gjerne på meg oppgaven å gå umerkelig fra butikk til butikk og dele ut poeng.

Jeg tenker at hvis finanskrisa skulle føre noe positivt med seg så måtte det være at kampen om kundene ble så skjerpet at butikkeierne sa til de ansatte at nåde dem om de ikke fikk hver eneste kunde til å føle seg speiell og spesilelt velkommen. Det er ikke så mye som skal til ser du. Jeg blir rent euforisk av et smil og et hei når jeg kommer inn i butikken, jeg. Og hvis jeg i tillegg får hjelp og gode råd, ja da er jeg en venn for livet.

Jeg har ei venninne som driver kursing i god service og da jeg hørte om dette første gang tenkte jeg at nå ser du, nå skal det bli vei i vellinga i Tromsø by. Men jeg vet ikke jeg, kan det gå så bra det tilbudet?

Men det finnes jo selvfølgelig hedelige unntak, det vet alle vi som har vært på Helmersen og handlet. Jeg vil våge påstanden at her er det ikke forskjell på Kong Salamo og Jørgen Hattemaker, her får vi alle både godt kjøtt, gode oster, god service og gode smil. God uke, med god servise til dere alle!

June Vernov

June Vernov, på oppfordring.

Studentene kommer til byen!

Nå fyller de byen igjen, du støter på dem over alt. De kommer ofte i flokk, og de vises. ikke bare er de unge og vakre, men de kler seg spennende og nytt.

Oktober er tiden for endringer. Ikke bare er det den tiden hvor en uskyldig sommer har innledet en flørt med en ubarmhjertig vinter,  -og vi vet jo alle hvordan det forholdet utvikler seg, det er også tiden hvor  tusenvis av studenter skal tilpasse seg nye steder og erfaringer.

I Tromsø regner vi 10 000 studenter, en betydelig andel av byens befolkning. En horde ville vi sagt hvis alle disse hadde bestemt seg for å gå gjennom Storgata på samme tid. Og hadde de ropt slagord og holdt plakater i hendene så hadde vi nok sendt både avis, radio og tv for å få det med oss. Hva ville budskapet vært? Kanskje hadde vi latt oss overbevise av det de hadde å komme med. Vi ville i alle fall ha lånt øret til stemmene.

Tenk deg at du er i byen og handler og har det egentlig litt travelt. Så blir du plutselig var en endring i luften. En ubestemmelig duft av noe du synes å dra kjennsel på. Du kjenner deg glad og opprømt. Det sitrer liksom i kroppen. - Er det våren tenker du, selv om du vet at det er oktober. Den måneden da rosebuskene dør og sneen legger seg på Tromsdalstiden og du vet hvor det bærer hen.

Likevel vil ikke denne deilige følelsen slippe taket, duften er der ennå. Og så med ett, som var det magi, kan du plutselig se ting du aldri har sett før. Du ser duftene som kommer fra alle studentene og skoleeleven, fra all den ungdommen du med ett blir oppmerksom på. De som fyller storgata og kafeer og bokhandlerene  og klesbutikker. De som bare plutselig er der nå om høsten. Du ser østrogen og testosteron fra disse og vet at det er det du ser. 

Du skjønner at du faktisk er den eneste som ser dette. Den eneste som i dag fikk denne gaven. Du fikk en vakker tone sendt deg fra din egen ungdomstid for at du skulle bli minnet på at Tromsø er en heldig by som får huse 10 000 studenter og enda flere ungdommer litt yngre enn disse.

Måtte ungdommen drømme om en bedre verden, om kjærlighet og fred på jord. Måtte de ta plass og spille sin musikk og leve med hele seg i byen vår. Vi trenger positive ungdommer fra hele verden som gir av seg selv. Vi er en by som vil mye, og et folk som har mye  gi. Å huse og sette pris på ungdom er en vinn vinn effekt. Gi meg en daglig dose med duften av unge hormoner.

Ungdommen skal more seg. Siden kommer så meget., sa Bjørnstjeren Bjørnson. Så rett han hadde.

June Vernov

June Vernov har bedt om ordet:

Alfheim i mitt hjerte.

Jeg kunne hatt badedrakten under og kastet klærne på veien inn. Fra foajén ser man rett inn i svømmehallen og veien om garderoben kjennes unødvendig og bortkastet. Men jeg husker godt de sinte damene som alltid var der og passet på om vi jentene dusjet og vasket oss, uten badedrakt. Det er en godt voksen dame her nå også og jeg kjenner et snarlig blaff av autoritetsskrekk. Vil hun snakke strengt til meg. Kommer hun til å blåse i den forferdelige fløyta si og rope til meg et skapt; DU!, hvis jeg tar snarveien?

 Alfheim svømmehall er med sine noen og 40 år et klassisk og evig moderne bygg med store glassruter. I det jeg lukker opp døren inn til den første mellomgangen kjenner jeg lukten av klor og klumpen av barnslig glade er på plass. Jeg har sjekket åpningstidene på nettet og pakert utenfor, nå er jeg her på gamle tomter. Jeg betaler i skranken og går lykkelig inn i garderoben.

 Damegarderoben ligger fortsatt på grunnplan. De gamle båsene som tok så stor plass og var forbeholdt de voksne er borte. Hele garderoben er et stort rom med en benk, jeg kjenner igjen, midt i rommet. Garderobeskapene ser ut til å være de samme og jeg velger meg nummer 23. Nå er nøkkelsystemet et annet, du må putte en 10 krone i låsen. Jeg husker at jeg ofte glemte å levere nøkklen på vei ut. Fremdeles henger skiltet “Har du husket nøkkelen?” over ytterdøra. Ikke ta ned skiltet. Jeg ber så pent på vegne av min nostalgiske sjel. La det stå, det gjør så godt at noe er som det alltid har vært.

 Men hvis jeg tar av “nostalgibrillene” en liten stund og ser på Alfheim med nye friske øyne, ser jeg jo at hun er en ”noen og 40 åring” som har latt seg selv forfalle godt over middels. Jeg vil ikke ha det slik. Damer og flotte bygg skal man stelle pent med, vet jeg.

 Inne i svømmehallen retter jeg ryggen, trekker in magen og går så elegant som det er mulig barfot på glatte fliser rett til sørvestlige hjørne av bassenget. Her sklir jeg pent og pyntelig ned i vannet og kjenner at det er varmt, før var det alltid kaldt. Jeg konstanterer til min store glede at skillet mellom lek og distansesvømming er på plass og smiler for meg selv når damen må bruke fløyta for å minne ivrige små gutter og jenter om at de skal holde seg på “sin” side av den røde og hvite skillesnoren. Målet mitt er 1000 meter, sånn ca ei Tromsøbru. Det skal jeg klare!

 Jeg simpelten elsker å se byen og sundet ligge for mine føtter der jeg står og skuer ut av de store vinduene på Alfheim svømmehall. Jeg kjenner at dette er mitt Tromsø og du må gjerne komme og ta din plass du også. Jeg kan jo smile til deg når vi passerer hverandre der hvor det plutselig blir brådypt.

 June Vernov.