June Vernov har bedt om ordet:

Alfheim i mitt hjerte.

Jeg kunne hatt badedrakten under og kastet klærne på veien inn. Fra foajén ser man rett inn i svømmehallen og veien om garderoben kjennes unødvendig og bortkastet. Men jeg husker godt de sinte damene som alltid var der og passet på om vi jentene dusjet og vasket oss, uten badedrakt. Det er en godt voksen dame her nå også og jeg kjenner et snarlig blaff av autoritetsskrekk. Vil hun snakke strengt til meg. Kommer hun til å blåse i den forferdelige fløyta si og rope til meg et skapt; DU!, hvis jeg tar snarveien?

 Alfheim svømmehall er med sine noen og 40 år et klassisk og evig moderne bygg med store glassruter. I det jeg lukker opp døren inn til den første mellomgangen kjenner jeg lukten av klor og klumpen av barnslig glade er på plass. Jeg har sjekket åpningstidene på nettet og pakert utenfor, nå er jeg her på gamle tomter. Jeg betaler i skranken og går lykkelig inn i garderoben.

 Damegarderoben ligger fortsatt på grunnplan. De gamle båsene som tok så stor plass og var forbeholdt de voksne er borte. Hele garderoben er et stort rom med en benk, jeg kjenner igjen, midt i rommet. Garderobeskapene ser ut til å være de samme og jeg velger meg nummer 23. Nå er nøkkelsystemet et annet, du må putte en 10 krone i låsen. Jeg husker at jeg ofte glemte å levere nøkklen på vei ut. Fremdeles henger skiltet “Har du husket nøkkelen?” over ytterdøra. Ikke ta ned skiltet. Jeg ber så pent på vegne av min nostalgiske sjel. La det stå, det gjør så godt at noe er som det alltid har vært.

 Men hvis jeg tar av “nostalgibrillene” en liten stund og ser på Alfheim med nye friske øyne, ser jeg jo at hun er en ”noen og 40 åring” som har latt seg selv forfalle godt over middels. Jeg vil ikke ha det slik. Damer og flotte bygg skal man stelle pent med, vet jeg.

 Inne i svømmehallen retter jeg ryggen, trekker in magen og går så elegant som det er mulig barfot på glatte fliser rett til sørvestlige hjørne av bassenget. Her sklir jeg pent og pyntelig ned i vannet og kjenner at det er varmt, før var det alltid kaldt. Jeg konstanterer til min store glede at skillet mellom lek og distansesvømming er på plass og smiler for meg selv når damen må bruke fløyta for å minne ivrige små gutter og jenter om at de skal holde seg på “sin” side av den røde og hvite skillesnoren. Målet mitt er 1000 meter, sånn ca ei Tromsøbru. Det skal jeg klare!

 Jeg simpelten elsker å se byen og sundet ligge for mine føtter der jeg står og skuer ut av de store vinduene på Alfheim svømmehall. Jeg kjenner at dette er mitt Tromsø og du må gjerne komme og ta din plass du også. Jeg kan jo smile til deg når vi passerer hverandre der hvor det plutselig blir brådypt.

 June Vernov.