Og så litt høststemning fra hytta på Senja.

Et deilig lite tilbakeblikk. Kreta, nå i sommer.

En wannabes bekjennelse.

Jeg må komme med en bekjennelse! Jeg er en wannabe når det kommer til hage og stell av det som spirer og gror. Her er ånden villig, men kjødet akk så skrøpelig. Men jeg vil så gjerne, det skal jeg ha.

Da vi for 7 år siden kjøpte huset "på bakken" og startet oppussingen lå det uskrevne forventninger i lufta. Huset, som er fra 1938 var opprinnelig bygget av Herredsagronomen, må vite, og eiendommen het for sikkerhets skyld Gro. Etter mange somre med de beste intensjoner må jeg bare innse at det som nå gror i herredsagronomens hage er skvalderkålen. Joda, der finnes et påbegynt steinbed, og jovisst kommer det hver vår opp tulipaner. Man kan endog til finne krydderplanter blandt løvetann og annet urgress, men en hage å være stolt av er det ikke.

Jeg som aldri ser fram til vinteren trekker likevel et lettelsens sukk når kong vinter legger sin vakre kappe over byen vår, og min hage blir akkurat like fin som naboens.

Men nå skal det bli andre boller, eller knoller om man vil. Jeg skal nemlig tenke nytt! Hør hør! Min hage skal bli lettstelt og overkommelig fra neste vår av. Jeg skal plukke opp tips hos bloggvenner og i hageblader, jeg skal lese meg opp på hager man kan ta lett på, og hager man bare skal kose seg i. Jeg skal om så legge vakre stener der skvallerkålen holder fest, og bygge platt hvor jeg kommer til. Har du gode tips må du veldig gjerne dele og gjøre meg glad.

Sånn, nå har jeg gitt det et navn og sluppet det forbi. ;-)

Snøen har krøpet langt ned i fjellene, og det som lager trommelyder på mitt vindu ser ut til å være hagl. Jeg kjemper i mot ennå noe dager og koser meg med bildet av en deilig septemberdag på Hella utenfor Tromsø. 

Er det du, lille venn, som skal hjem til oss?

Så fint at du ville la meg få lese drømmene dine!

Det var til stor inspirasjon å lese de eposter som noen av dere, mine flotte lesere, har sendt meg. I drømmer ligger både håp og forventninger, og en deilig dose tro på noe annet rundt neste sving. Når drømmene blir noe konkret, noe vi kan bruke kreative tankekrefter på, gir vi oss selv en hage av harmoni å trekke oss tilbake til når vi selv måtte ønske. Enten du sitter i kø, skal til å sovne, eller bare faller i tanker på jobb, så har du tilgang til ditt private positive prosjekt. For de aller fleste trenger det heller ikke bli bare med drømmen. Som en av dere forteller så ligger det veldig mye glede i å "lese seg opp på", forberede seg, til å oppfylle drømmen.
Hvis dette kan inspirere flere til å sende meg noen ord om hva du bare Må få gjort før du dør, så blir jeg veldig glad. Og jeg lover å holde navn og drømmer adskilt hvis jeg skriver om det.

Beste hilsen
Eirin
eirin@medhjertet.no

Ikke gi etter for fortvilelesen.

Da vil du ikke klare å snakke med hjertet ditt.

Den som lever sin egen historie, vet alt som vites skal.

Det er bare en ting som gjør en drøm uoppnåelig:

frykten for å feile.

(lånt fra Alkymisten)

June Vernov har bedt om ordet:

Alfheim i mitt hjerte.

Jeg kunne hatt badedrakten under og kastet klærne på veien inn. Fra foajén ser man rett inn i svømmehallen og veien om garderoben kjennes unødvendig og bortkastet. Men jeg husker godt de sinte damene som alltid var der og passet på om vi jentene dusjet og vasket oss, uten badedrakt. Det er en godt voksen dame her nå også og jeg kjenner et snarlig blaff av autoritetsskrekk. Vil hun snakke strengt til meg. Kommer hun til å blåse i den forferdelige fløyta si og rope til meg et skapt; DU!, hvis jeg tar snarveien?

 Alfheim svømmehall er med sine noen og 40 år et klassisk og evig moderne bygg med store glassruter. I det jeg lukker opp døren inn til den første mellomgangen kjenner jeg lukten av klor og klumpen av barnslig glade er på plass. Jeg har sjekket åpningstidene på nettet og pakert utenfor, nå er jeg her på gamle tomter. Jeg betaler i skranken og går lykkelig inn i garderoben.

 Damegarderoben ligger fortsatt på grunnplan. De gamle båsene som tok så stor plass og var forbeholdt de voksne er borte. Hele garderoben er et stort rom med en benk, jeg kjenner igjen, midt i rommet. Garderobeskapene ser ut til å være de samme og jeg velger meg nummer 23. Nå er nøkkelsystemet et annet, du må putte en 10 krone i låsen. Jeg husker at jeg ofte glemte å levere nøkklen på vei ut. Fremdeles henger skiltet “Har du husket nøkkelen?” over ytterdøra. Ikke ta ned skiltet. Jeg ber så pent på vegne av min nostalgiske sjel. La det stå, det gjør så godt at noe er som det alltid har vært.

 Men hvis jeg tar av “nostalgibrillene” en liten stund og ser på Alfheim med nye friske øyne, ser jeg jo at hun er en ”noen og 40 åring” som har latt seg selv forfalle godt over middels. Jeg vil ikke ha det slik. Damer og flotte bygg skal man stelle pent med, vet jeg.

 Inne i svømmehallen retter jeg ryggen, trekker in magen og går så elegant som det er mulig barfot på glatte fliser rett til sørvestlige hjørne av bassenget. Her sklir jeg pent og pyntelig ned i vannet og kjenner at det er varmt, før var det alltid kaldt. Jeg konstanterer til min store glede at skillet mellom lek og distansesvømming er på plass og smiler for meg selv når damen må bruke fløyta for å minne ivrige små gutter og jenter om at de skal holde seg på “sin” side av den røde og hvite skillesnoren. Målet mitt er 1000 meter, sånn ca ei Tromsøbru. Det skal jeg klare!

 Jeg simpelten elsker å se byen og sundet ligge for mine føtter der jeg står og skuer ut av de store vinduene på Alfheim svømmehall. Jeg kjenner at dette er mitt Tromsø og du må gjerne komme og ta din plass du også. Jeg kan jo smile til deg når vi passerer hverandre der hvor det plutselig blir brådypt.

 June Vernov.

Italiensk for nybegynnere.

Jeg har vært på min første kurskveld i italiensk, endelig! Det hele ble utsatt en uke fordi Daniele, læreren, måtte en tur til Italia på befaling fra sin mor. Daniele, som jeg så for meg i kåpa fra Milano og svarte støveletter, viste seg å være en mann. En smilende italiener med blondt hår i hestehale og dongeri. Og den italienske sjarmen som ethvert italiensk hannkjønn, uansett alder, synes å være i besittelse av, manglet heller ikke her hos læreren på italienskkurset. Vi lot oss sjarmere alle 18, femten kvinner og tre menn. Nå kan jeg fortelle deg hva jeg heter, og hvor jeg kommer fra. Og hvis du vil ha mer, kan jeg godt lese opp alfabetet for deg. Tl våren kan jeg sikkert bestille en god vin, og så kan vi få oss en god prat! Ciao!

Hvis du vil bli bedre kjent med Italia så anbefaler jeg nettsiden som mine venner, Anita og Kjetil bruker mye tid og kjærlighet på.  

http://www.dolcevita.no/

I ren begeistring!

 

I dag kom Fjell og Vidde! 

Jeg kjenner begeistringen vokse for hver side, og drømmer meg frivillig bort  i andres turhistorier. Fjell og Vidde er medlemsbladet til DNT, Den Norske Turistforening. Jeg er  et relativt nyfrelst medlem og lar meg gladelig forføre av andres erfaringer, både til lands og til vanns.  Jeg leser om Kajakkferie på Sørlandet, om geocaching på Østlandet, et portrettintervju med Jens A. Riisnæs, en flott reportasje om Fjellreven og et italiensk måltid i fjellheimen.  Og  jeg leser om bålet som jo er min store glede og lidenskap. Og mye mye mer!

Noen nyttige sider

http://www.turistforeningen.no/  for å melde seg inn.

http://gcinfo.no for å lære litt om en ny og spennende turform. Har ikke gjort det selv, men snakket med begeistrede utøvere, og kjenner lysten. 

Før du dør!

Har du gjort deg tanker om hva du bare må få gjort før du dør?

Kunne du tenke deg å dele dette med meg? Jeg skal bruke det til inspirasjon i det jeg skriver, og lover å dele hvis det kommer noe ut av det.

Selv har jeg lyst til å bo et år, eller mer i et annet land. Enten Italia eller England. Jeg har lyst til å skrive  en bok eller to. Og ikke minst har jeg et sterkt ønske om å utrette noe som gjør en forskjell for noen.

Få høre hva du har lyst til.  Jeg etterlyser dine drømmer og ønsker, og lover å behandle dem med respekt hvis du sender meg noen ord på eirin@medhjertet.no

Hvem er Cora?

I går var jeg og beskuet valpene. C-jentene, som oppdretter Wenche kaller dem, har ikke ennå fått navn. Det som er helt klart er at de skal hete noe på C, og at den ene, den som vi skal være for-famile for skal hete Cora. Som i Cora Sandel, selvfølgelig. Jentene heter nr 1-2-3-4 og er merket med en liten flekk med hvit lakk for å holde dem fra hverandre. Jeg har jo ikke peiling på hva man skal se etter, og hvem som skal hjem til oss, men etter i går setter jeg en god bok på nr2. Men jeg vet jo ikke. Hvis du vil kan du stemme og har mulighet til å få den gode boken som trekkes blandt de som har vært med å gjette på valp.  Husk å skrive en kommentar, slik at jeg vet at du har stemt.  ;-) Se avstemming. Og se valpene; http://hundeliv.sephir.net/#home

Sagt om gjestfrihet;

Gjestfrihetens tradisjon kan ikke dø. Når vi tar imot noen, åpner vi oss alltid for eventyret og mysteriet.

Cora

Etter nøye overveielse, og mange frem og tilbake har jeg bestemt meg for å bli hundemamma! Vi skal være forverter for lille Cora, en dverschnauzer, som ble født for en uke siden. Hun er en av fire jentevalper i kullet og hvem som blir vår er ennå ikke bestemt. Vi får heller ikke komme og se valpene før det har gått noen uker. Jeg skjønner jo det, men jeg liker det ikke.  ;-)

Her er muligheten for en liten netttitt, hvis du vil  http://www.sephir.net/

Høst, og tid for inneaktiviteter

I går var jeg på kurs i kunsten å lage kort. Slike man gir bort, vet du. Stilen vi skulle lære heter vintage, og kjennetegnes av et eldet uttrykk. Jeg hadde ingen erfaring før jeg kom, og var både klokere og gladere da jeg gikk. Dette er et artig og uendelig svært område i kreativ utfoldelse å begi seg inn på. Jeg er fremdeles ydmyk i forhold til å hive meg på bølgen, men kjenner at det rykker i puslemuskelen. Kunne godt tenke meg å finne noen å holde på med dette sammen med. Vi får se....