Tre bilder tatt søndag 4. oktober.

Høsten i Tromsø kan være alt på en dag. Først hilste vi på snøen, så dro vi ned til fjæra for å spise matpakken og nyte siste varme høstdag i solen. 

Dronning Susi Q

Katten min har et relativt tydelig kroppsspråk. I går bare byttet hun ut sin faste soveplass, den beste stolen i stua, med varmekablene på badegulvet. Jeg skjønner at det går mot vinter, jeg synes i grunnen hun er tydelig. Et sted har jeg lest at hvis du vil ha den beste stolen i huset, ja da må du først jage vekk katta. Jeg liker denne overlegne kattestilen. Lar meg sjarmere av at jeg må gjøre meg fortjent til den sparsommelige kjærligheten kattedronningen her i huset gir. Liker at hun med største selvfølgelighet, og litt lettere overbærenhet gir klar beskjed når maten ikke står klar når hun kommer inn. Aner at hun himler med det eneste øye hun har, og er tydelig så det holder. Liker det, jeg. Tror jeg skal være litt tydelig i dag jeg også.
God helg til dere alle! ;-)

Og så litt høststemning fra hytta på Senja.

Et deilig lite tilbakeblikk. Kreta, nå i sommer.

En wannabes bekjennelse.

Jeg må komme med en bekjennelse! Jeg er en wannabe når det kommer til hage og stell av det som spirer og gror. Her er ånden villig, men kjødet akk så skrøpelig. Men jeg vil så gjerne, det skal jeg ha.

Da vi for 7 år siden kjøpte huset "på bakken" og startet oppussingen lå det uskrevne forventninger i lufta. Huset, som er fra 1938 var opprinnelig bygget av Herredsagronomen, må vite, og eiendommen het for sikkerhets skyld Gro. Etter mange somre med de beste intensjoner må jeg bare innse at det som nå gror i herredsagronomens hage er skvalderkålen. Joda, der finnes et påbegynt steinbed, og jovisst kommer det hver vår opp tulipaner. Man kan endog til finne krydderplanter blandt løvetann og annet urgress, men en hage å være stolt av er det ikke.

Jeg som aldri ser fram til vinteren trekker likevel et lettelsens sukk når kong vinter legger sin vakre kappe over byen vår, og min hage blir akkurat like fin som naboens.

Men nå skal det bli andre boller, eller knoller om man vil. Jeg skal nemlig tenke nytt! Hør hør! Min hage skal bli lettstelt og overkommelig fra neste vår av. Jeg skal plukke opp tips hos bloggvenner og i hageblader, jeg skal lese meg opp på hager man kan ta lett på, og hager man bare skal kose seg i. Jeg skal om så legge vakre stener der skvallerkålen holder fest, og bygge platt hvor jeg kommer til. Har du gode tips må du veldig gjerne dele og gjøre meg glad.

Sånn, nå har jeg gitt det et navn og sluppet det forbi. ;-)

Snøen har krøpet langt ned i fjellene, og det som lager trommelyder på mitt vindu ser ut til å være hagl. Jeg kjemper i mot ennå noe dager og koser meg med bildet av en deilig septemberdag på Hella utenfor Tromsø. 

Er det du, lille venn, som skal hjem til oss?

Så fint at du ville la meg få lese drømmene dine!

Det var til stor inspirasjon å lese de eposter som noen av dere, mine flotte lesere, har sendt meg. I drømmer ligger både håp og forventninger, og en deilig dose tro på noe annet rundt neste sving. Når drømmene blir noe konkret, noe vi kan bruke kreative tankekrefter på, gir vi oss selv en hage av harmoni å trekke oss tilbake til når vi selv måtte ønske. Enten du sitter i kø, skal til å sovne, eller bare faller i tanker på jobb, så har du tilgang til ditt private positive prosjekt. For de aller fleste trenger det heller ikke bli bare med drømmen. Som en av dere forteller så ligger det veldig mye glede i å "lese seg opp på", forberede seg, til å oppfylle drømmen.
Hvis dette kan inspirere flere til å sende meg noen ord om hva du bare Må få gjort før du dør, så blir jeg veldig glad. Og jeg lover å holde navn og drømmer adskilt hvis jeg skriver om det.

Beste hilsen
Eirin
eirin@medhjertet.no

Ikke gi etter for fortvilelesen.

Da vil du ikke klare å snakke med hjertet ditt.

Den som lever sin egen historie, vet alt som vites skal.

Det er bare en ting som gjør en drøm uoppnåelig:

frykten for å feile.

(lånt fra Alkymisten)

June Vernov har bedt om ordet:

Alfheim i mitt hjerte.

Jeg kunne hatt badedrakten under og kastet klærne på veien inn. Fra foajén ser man rett inn i svømmehallen og veien om garderoben kjennes unødvendig og bortkastet. Men jeg husker godt de sinte damene som alltid var der og passet på om vi jentene dusjet og vasket oss, uten badedrakt. Det er en godt voksen dame her nå også og jeg kjenner et snarlig blaff av autoritetsskrekk. Vil hun snakke strengt til meg. Kommer hun til å blåse i den forferdelige fløyta si og rope til meg et skapt; DU!, hvis jeg tar snarveien?

 Alfheim svømmehall er med sine noen og 40 år et klassisk og evig moderne bygg med store glassruter. I det jeg lukker opp døren inn til den første mellomgangen kjenner jeg lukten av klor og klumpen av barnslig glade er på plass. Jeg har sjekket åpningstidene på nettet og pakert utenfor, nå er jeg her på gamle tomter. Jeg betaler i skranken og går lykkelig inn i garderoben.

 Damegarderoben ligger fortsatt på grunnplan. De gamle båsene som tok så stor plass og var forbeholdt de voksne er borte. Hele garderoben er et stort rom med en benk, jeg kjenner igjen, midt i rommet. Garderobeskapene ser ut til å være de samme og jeg velger meg nummer 23. Nå er nøkkelsystemet et annet, du må putte en 10 krone i låsen. Jeg husker at jeg ofte glemte å levere nøkklen på vei ut. Fremdeles henger skiltet “Har du husket nøkkelen?” over ytterdøra. Ikke ta ned skiltet. Jeg ber så pent på vegne av min nostalgiske sjel. La det stå, det gjør så godt at noe er som det alltid har vært.

 Men hvis jeg tar av “nostalgibrillene” en liten stund og ser på Alfheim med nye friske øyne, ser jeg jo at hun er en ”noen og 40 åring” som har latt seg selv forfalle godt over middels. Jeg vil ikke ha det slik. Damer og flotte bygg skal man stelle pent med, vet jeg.

 Inne i svømmehallen retter jeg ryggen, trekker in magen og går så elegant som det er mulig barfot på glatte fliser rett til sørvestlige hjørne av bassenget. Her sklir jeg pent og pyntelig ned i vannet og kjenner at det er varmt, før var det alltid kaldt. Jeg konstanterer til min store glede at skillet mellom lek og distansesvømming er på plass og smiler for meg selv når damen må bruke fløyta for å minne ivrige små gutter og jenter om at de skal holde seg på “sin” side av den røde og hvite skillesnoren. Målet mitt er 1000 meter, sånn ca ei Tromsøbru. Det skal jeg klare!

 Jeg simpelten elsker å se byen og sundet ligge for mine føtter der jeg står og skuer ut av de store vinduene på Alfheim svømmehall. Jeg kjenner at dette er mitt Tromsø og du må gjerne komme og ta din plass du også. Jeg kan jo smile til deg når vi passerer hverandre der hvor det plutselig blir brådypt.

 June Vernov.

Italiensk for nybegynnere.

Jeg har vært på min første kurskveld i italiensk, endelig! Det hele ble utsatt en uke fordi Daniele, læreren, måtte en tur til Italia på befaling fra sin mor. Daniele, som jeg så for meg i kåpa fra Milano og svarte støveletter, viste seg å være en mann. En smilende italiener med blondt hår i hestehale og dongeri. Og den italienske sjarmen som ethvert italiensk hannkjønn, uansett alder, synes å være i besittelse av, manglet heller ikke her hos læreren på italienskkurset. Vi lot oss sjarmere alle 18, femten kvinner og tre menn. Nå kan jeg fortelle deg hva jeg heter, og hvor jeg kommer fra. Og hvis du vil ha mer, kan jeg godt lese opp alfabetet for deg. Tl våren kan jeg sikkert bestille en god vin, og så kan vi få oss en god prat! Ciao!

Hvis du vil bli bedre kjent med Italia så anbefaler jeg nettsiden som mine venner, Anita og Kjetil bruker mye tid og kjærlighet på.  

http://www.dolcevita.no/

I ren begeistring!

 

I dag kom Fjell og Vidde! 

Jeg kjenner begeistringen vokse for hver side, og drømmer meg frivillig bort  i andres turhistorier. Fjell og Vidde er medlemsbladet til DNT, Den Norske Turistforening. Jeg er  et relativt nyfrelst medlem og lar meg gladelig forføre av andres erfaringer, både til lands og til vanns.  Jeg leser om Kajakkferie på Sørlandet, om geocaching på Østlandet, et portrettintervju med Jens A. Riisnæs, en flott reportasje om Fjellreven og et italiensk måltid i fjellheimen.  Og  jeg leser om bålet som jo er min store glede og lidenskap. Og mye mye mer!

Noen nyttige sider

http://www.turistforeningen.no/  for å melde seg inn.

http://gcinfo.no for å lære litt om en ny og spennende turform. Har ikke gjort det selv, men snakket med begeistrede utøvere, og kjenner lysten. 

Før du dør!

Har du gjort deg tanker om hva du bare må få gjort før du dør?

Kunne du tenke deg å dele dette med meg? Jeg skal bruke det til inspirasjon i det jeg skriver, og lover å dele hvis det kommer noe ut av det.

Selv har jeg lyst til å bo et år, eller mer i et annet land. Enten Italia eller England. Jeg har lyst til å skrive  en bok eller to. Og ikke minst har jeg et sterkt ønske om å utrette noe som gjør en forskjell for noen.

Få høre hva du har lyst til.  Jeg etterlyser dine drømmer og ønsker, og lover å behandle dem med respekt hvis du sender meg noen ord på eirin@medhjertet.no

Hvem er Cora?

I går var jeg og beskuet valpene. C-jentene, som oppdretter Wenche kaller dem, har ikke ennå fått navn. Det som er helt klart er at de skal hete noe på C, og at den ene, den som vi skal være for-famile for skal hete Cora. Som i Cora Sandel, selvfølgelig. Jentene heter nr 1-2-3-4 og er merket med en liten flekk med hvit lakk for å holde dem fra hverandre. Jeg har jo ikke peiling på hva man skal se etter, og hvem som skal hjem til oss, men etter i går setter jeg en god bok på nr2. Men jeg vet jo ikke. Hvis du vil kan du stemme og har mulighet til å få den gode boken som trekkes blandt de som har vært med å gjette på valp.  Husk å skrive en kommentar, slik at jeg vet at du har stemt.  ;-) Se avstemming. Og se valpene; http://hundeliv.sephir.net/#home

Sagt om gjestfrihet;

Gjestfrihetens tradisjon kan ikke dø. Når vi tar imot noen, åpner vi oss alltid for eventyret og mysteriet.

Cora

Etter nøye overveielse, og mange frem og tilbake har jeg bestemt meg for å bli hundemamma! Vi skal være forverter for lille Cora, en dverschnauzer, som ble født for en uke siden. Hun er en av fire jentevalper i kullet og hvem som blir vår er ennå ikke bestemt. Vi får heller ikke komme og se valpene før det har gått noen uker. Jeg skjønner jo det, men jeg liker det ikke.  ;-)

Her er muligheten for en liten netttitt, hvis du vil  http://www.sephir.net/

Høst, og tid for inneaktiviteter

I går var jeg på kurs i kunsten å lage kort. Slike man gir bort, vet du. Stilen vi skulle lære heter vintage, og kjennetegnes av et eldet uttrykk. Jeg hadde ingen erfaring før jeg kom, og var både klokere og gladere da jeg gikk. Dette er et artig og uendelig svært område i kreativ utfoldelse å begi seg inn på. Jeg er fremdeles ydmyk i forhold til å hive meg på bølgen, men kjenner at det rykker i puslemuskelen. Kunne godt tenke meg å finne noen å holde på med dette sammen med. Vi får se....

Tilbake ved bloggen igjen

Denne sommeren har jeg opplevet mye på både godt og vondt. Det er det gode jeg skal dele med dere. Kort oppsummert har jeg fått med meg sol og varme både på Kreta og på Senja sommeren 2009. Kanskje det kommer små øydrypp fra begge øyer ut over høsten. 

Her kommer i alle fall bilder som forteller litt om ferien min i år. 

Regine og tantepie Andrine styrer båten hjem etter fisketur på Solbergfjorden.

Utsikt fra lunsjstedet vårt i Paleohora på Kreta.

Dronninger skal ikke ha grevinneheng, må vite!

Nå trener jeg apparater på Nautilus! To til tre ganger i uken. Ta av deg hatten, og spis den du som tvilte! Sammen med Elin, en venninne, gjør jeg treningsstudio litt mindre trygt noen morgener i uka. Det beste med dette er følelsen av å ta grep, dernest kommer den naturlige gode følelsen av velvære. Om det gir kroppslige resultater vil jeg vel få se om noen måneder, men kan jo ikke tenke meg annet.
Vi ble rullert inn i fellesskapet på Nautilus av Inger Johanne, en streng, men veldig snill godt voksen dame som jobber på Alfheim. Hun følger med oss, og senest i går fikk jeg streng beskjed om å løfte vekta rett der jeg intetanende trodde jeg var i ferd med å få kontroll på kommende grevinneheng. Ikke var jeg helt på høyde når det gjaldt mageknuseren heller. Men øvelse gjør mester, og snart er jeg der!
Den største utfordringen er å holde ut, være trofast mot egne løfter, egen kropp og egen selvfølelse. ”Jeg elsker å trene, og jeg kunne ikke tenke meg annet enn å holde kroppen i form.” – dette er hva jeg sier til meg selv foran speilet hver morgen og hver kveld. Verden vil forføres med vakre ord, jeg med!
Eirin

Samlemani

Jeg samler på mennnesker og opplevelser som gjør hjertet mitt større.

Eirin

June Vernov

Noen ganger savner jeg June. Mitt alter ego, mitt pseudonym i egen spalte i Bladet Tromsø i 2008.  Jeg savner å tvinges til å mene, og jeg savner den responsen jeg fikk når hun sto på trykk annen hver lørdag. Jeg tenker av og til på hva det skal bli til med June, og jeg tror jeg er i ferd med å finne svaret.

I allefall skal jeg legge ut June sine tanker, tekstene, på egen blogg.

Eirin

Med Hjertet

Jeg etablerer for tiden mitt eget firma. Det heter Med Hjertet og jeg skal ha det som ståsted for det jeg skriver. 

Et tilbud vil være hjelp til å lage en minnebok til glede for kommende slekter. Vanlige menneskers livshistorier i bokform, med et opplag den enkelte oppdragsgiver ønsker. I utgangspunktet barn og barnebarn.

Noe annet blir tekster og artikler til magasiner og blader.

Etterhvert kommer både logo og nettside og alt som hører med. Men jeg har det ikke travelt. Her er det virkelig snakk om at veien skal bli til mens jeg går, jeg skal jo holde på med dette lenge.

I mens koser jeg meg med mamma si bok som vi skriver sammen, jeg skriver blogg og jeg har små oppdrag.

Selvfølgelig skal vi få til det!

http://www.nordlys.no/kultur/article4321037.ece

Nå foreslås Tromsø som byen som skal arrangerer den internasjonale Grand Prix til neste år. Hvis Alexander Rybak tar hjem seieren i år, vel å merke. Selvfølgelig skal vi kunne klare det! Vi hadde Mandelakonsert, og vi trodde til det siste at vi skulle kunne arrangere O L 2018.

Jeg går for det! Og du må gjerne komme og bo her den helga!

Eirin

:-)

Selg den jordbæra du har!

Det må vel kunne kalles en vellykket helg for fruen når jeg både fant ei ny venninne, fikk høre fantastisk musikk, spist godt og shoppet nødvendig rekvisita til kropp og sjel?

Når jeg i tillegg fikk en interessant byvandring med profesjonell veiviser, og kaffe, ispedd god samtale med en idealistisk gallerieier om de viktige ting i livet, på Bakklandet, må jeg si meg veldig fornøyd.

Og da har jeg heller ikke tatt med spennende foredrag med Ketil Andre Åmodt og Ingebrigt Sten Jensen. Den siste falt mest i smak hos meg og greide faktisk å få fram både tårer i øyekroken og forvissning om at ”de jordbærene jeg selger” er de beste. Sagt med andre ord, gresset er aldri grønnere noen steder, det er kun et optisk fenomen. Vær fornøyd med det du har, og selg det med stolthet.

Nordbohus holder Storting på ulike steder i landet. I år ble det på hjemmebane, i Trondheim. Her ligger Kjedekontoret og her ble firmaet startet for 24 år siden av blandt andre Finn Hjulstad. Finn gikk av 1. mai og overlot direktørjobben til Per Arne Bakken. Styret har gjort et klokt valg og det sees veldig lyst på framtiden.

I helga ble det lansert en ny huskatalog, og den er nok langt over det beste i utlandet, i all beskjedenhet. Nå blir det med stor glede og veldig mye stolthet jeg kan anbefale nytt hus, ditt livs største økonomiske valg, fra Nordbohus.

28. mai legges katalogen ut på nett, og jeg skal gi deg beskjed når det skjer.

Alt sett under ett er det de gode samtalene som står igjen når helga skal summeres opp. Flotte folk og gode samtaler kan man finne overalt, det gjelder bare å se etter. Ta vare på øyeblikkene!

God uke ønskes deg fra meg.

Eirin

Ny bil!!

Jeg har kjøpt meg bil! Helt på egen hånd. Og det kjennes så deilig og så rett. Det håndtrykket jeg gav bilselgeren på torsdag var med hjertet, for å si det sånn. I dag skal jeg hente den. Bilde kommer når jeg får den for meg selv. Det er en helt typisk "Tromsøbil", md firhjulstrekk og lett og parkere. Den er knallrød og det er jo en helt riktig farge når man starter firma som heter Med Hjertet. For spesielt interesserte må det jo sies at det er en Subaru Justy, 1997 modell. Den hadde gått 67000 km, og det er lite!

Trondheim

I morgen tidlig kl 7 reiser vi til Trondheim. Litt for tidlig for ladyB, spør du meg, men avgårde bærer det. Nordbohus har Storting hvert andre år og nå er det tid for det. Jeg har vært med en gang før og vet at jeg bare kan glede meg. Trivelige folk, god mat, gode foredrag og god musikk er noe av det som venter. Jeg ser også fram til "medbrakt-turen" og etter den, muligheten for å gå i en annen by for å se på livet og menneskene der.

Gleder meg til å sitte på Solsiden med kaffe og forbuden kake som skal nytes for anledingen. Jeg skal ta bilder og lage en liten reiseskildring når jeg kommer tilbake.

God helg til alle!

HotellEirin

I morgen ettermiddag skal jeg på min første opplæringsvakt på Saga! Jeg gleder meg til det. Det eneste jeg ikke slapper helt av med er at uniformen min ikke er kommet og at jeg alikevel må stille i svart bukse, svart dressjakke og lyseblå skjorte. Daa, som om jeg har det! Bohemen, er vel ikke med i Logen, er hun vel?

Jeg ser fram til selve jobben. Tror at vertskapsEirin, får sitt her. Her kan jeg bruke mine gode kunster fra tiden i "Du skal høre mye". En del av produksjonsleder jobben som jeg både likte og faktisk ikke er helt ferdig med.

En annen fordel er jo at jeg oppriktig tror at jeg får muligheten til å skrive når jeg er på nattevakt.

Og så må jeg få nevne at hotellansatte får Meget gode priser på hoteller i samme familie rundt om i hele verden. Blir du med til London, kanskje?

Utstillingen

Et annet prosjekt jeg har på gang når det gjelder skriving er Utstillingen. 1. oktober stiller vi ut, Kari Slaattelid sine maleri, Yngve Olsen Sæbbe sine foto og mine tekster. "Kjærligheten til Tromsø" heter utstillingen, og det hele skal foregå på G.

Jeg har blandede følelser og grugleder meg. Med trykk på grue, kjenner jeg. Prestasjonsangsten står som en nordavind fra Balsfjorden og jeg klarer ikke finne trylleformelen for å få den til å løye. Men, en annen forfatter har fortalt meg at kunstnerisk angst er en god drivkraft og jeg trøster meg med det.

Innvitasjon til utstillingen kommer!

Skrivekurs

For et år siden kjøpte jeg meg et skrivekurs fra Norsk Forfatterutvikling. Jeg hadde det for travelt til å komme i gang da, men nå har jeg funnet ut at jeg må ta "eksamen" før oktober, så nå har jeg satt i gang. Det hjelper med litt press også.

Det er bygget opp slik at jeg skal levere inn oppgaver, og kanskje jeg publiserer litt her inne også. Hvem vet. I alle fall hvis jeg får stjerne i margen av læreren min. Nå tenker jeg plott og skriver dem ut.

Oppussing og andre prosjekter.

Jeg holder på å pusse opp en gammel komode, den som sto i yttergangen. Den er syrelutet, og det skal man jo ikke være nå for tiden. I går ble kvistlakken lagt på, og i dag ble den grunnet. Den endelige fargen heter vårdag og er en dus nydelig blåfarge som passer godt på vårt kjøkken der komoden skal stå i sitt nye liv. Bilde kommer når prosjektet er fullført. 

Ellers har fjernsynet fått sitt eget rom her i huset, og selv om litt av stuen måtte ofres, er dette det lureste grep vi har gjort på lenge. Soner, er tingen! I alle fall er soner godt for min psyke. Det å slippe lyden av fotball og lyden av Disney, og heller kunne skrive eller lese en bok, er balsam for sjelen.

Det ser ikke ut her i huset nå om dagen. I og med at stuen pusses opp ligner det hele mer et verksted enn et hjem. Kanskje var det derfor jeg endelig, etter gud vet hvor mange år, i dag gjorde den siste ryddebiten på arbeidsrommet. Nå heter det hobbyrom/gjesterom og døren kan nå trygt stå åpen. "Dæken æ e godt tell å kløyve kubba", og rydde arbeidsrom. Når jeg bare vil.

Våren, jeg ser den nå.

Nå er våren her, ingen tvil om det. Tromsøsnøen smelter og livet spirer fram både ute, og inne i lengtende hjerter. 

Kloke ord.

Ikke ha noe i ditt hjem som du ikke vet er nyttig eller synes er vakkert.

Morris

Dette synes jeg er så lurt sagt, at nå skal jeg gå på med dødsforakt og hive ut det som ikke passer inn under dette. Gjenbruk skal bli et tema i mye større grad.

Døde drømmer har en bitter lukt.

Folk kommer i alle varianter og fasonger og som regel gjør man lurt i å ta dem som de er og finne noe man kan like hos de man velger å omgås. Men når det kommer til bitre mennesker synes jeg det er vanskelig å finne en felles plattform. Jeg tror bitre mennesker omgir seg med lukten av sine døde drømmer, det er dette som gjør dem så bitter.

Eirin