Da har jeg lagt om...

Marihønen er på plass igjen, og julen lengter hjem til eskene sine.

I dag skal jeg stuffe kalkun og lage Walforfsalat. I natt har jeg kokt kraft på krossen.
Det nye året ligger der, forran meg. Først skal jeg bare feire og ønske det velkommen.

Til alle mine bloggvenner;
Tusen takk for mye glede, og mange gode kommentarer på alt det jeg har lirt av meg i dette året.
Hvis du vil, er du velkommen med videre i 2010.
Godt nytt år!

Alt godt fra
Eirin

Vi går mot lysere tider, jeg vet det nok.

Ny bok, nye grep?

Synes min venninne hengebuksvinet paset godt inn her.

I dag var jeg i byen for å bytte ei bok jeg fikk i julegave. Vet ikke om det var Amaryllistankene, om å slå ut i full blomst i 2010 jeg hadde i bakhodet, men jeg kom altså hjem med dansk/islandske Torbjörg Hafsteinsdottir si bok, 10 år yngre på 10 uker. Og her snakker vi om helse, ikke skjønnhet, bare så det er sagt. Skjønt, det kan vel komme som en konsekvens, det med skjønnhet også.
Denne boka har jeg ønsket meg en stund. Jag har lest om den på nettet flere ganger og liker godt at en voksen dame på min egen alder bruker seg selv for å bevise sine teorier.
Så får vi se da, om denne damen har selvdisiplin nok til å ta noen gode grep.
Ha en fin tirsdag i romjula.
Eirin

And finaly!

Siste kapittel i årets Amaryllis saga. Tre store blomster og mye spenning underveis. Er det rart det er min yndlings juleblomst? Eirin fra mobilen.

Mat må man ha.

Mat mat mat! Her fra sommerens grillede lam. (I mangel av pizzabilde) ;-)
Nå skal jeg lage en stor ovnsform med deilig varm eplekake. Deretter skal jeg lage hjemmelaget pizza. Kosemat i lange baner for både liten og stor. Håper du også gjør det koselig omkring deg, og er så heldig at du gleder noen i samme farta.  ;-) Kom innom så får du smake.
Mandagsklem fra Eirin

Kjerstivennen kommer på besøk.

I dag får vi julebesøk av Kjersti, kjæresten til Henning.  Hun kommer med fly fra Vadsø, og er her klokken syv i kveld. Vi gleder oss alle sammen, og spesiellt Henning. Han går rundt og er spent og rastløs og har ting han må ordne. Nå skal han på eget initiativ støvsuge, det må se skikkelig ut her nå, må vite. Mor observerer det lille under som skjer rett for øynene sine og koser seg med at gutten er blitt stor og endelig ser støvet i krokene.

Så må han ut og handle inn den maten som de to har som spesialitet, og som vi ikke er innblandet i. En av dagene skal de to lage mat til oss alle. Spennende!
Kjærligheten har vanskelige kår når man bor i hver sin by, i hvert sitt fylke, men sms og telefonsamtaler ser ut til å være kjærlighetens venn i denne sammenhengen.
Kjersti er en dyktig fotograf, sin unge alder til tross, og du kan se litt av det hun gjør på Kjerstibloggen

En treer!

I 2010 skal jeg gjøre som Amaryllisen min. Slå ut i blomst og være full av overraskelser. ;-). MobilEirin

Bli med på en liten julelek med tanker og ord.

England

Bruk den første bokstaven i navnet ditt når du svarer på spørsmålene! slett mine svar og legg til dine! utfordre 4 venner...
Hva er navnet ditt? Eirin
Ord på 4 bokstaver? eple
Guttenavn? Edvard
Jentenavn? Elisabeth
Et yrke? eiendomsmegler
Farge? ertegrønn
Noe du har på deg? en ring
Mat? eplekake
Noe på badet? el-tannbørste
Et sted? England
Grunn til å komme for sent? en venn i nød
Noe du roper? EUREKA!
Filmtittel? Erin Brokowich
Noe du kan drikke? eplesider
En musikkgruppe? Eagels
Et dyr? ekorn
Gatenavn? Eineveien
Bilmerke? El-bil  ;-)
Sangtittel? Eg ser, Bjørn Eidsvåg
Et verb? å elske
jeg vil gjerne utfordre
Miamor, Magny, Hanne og Mossan. Spesielt, men alle andre også.
;-) God tredjedags jul.

Og så videre...

Så kjenner jeg at jeg i grunnen er ferdig med julen. Det er ikke det at det ikke er godt med fridager, god mat og late aktiviteter. Men nå vil jeg videre. Jeg vil pakke vekk julen og slippe inn det nye året. Jeg vil se at det går mot soldag og lysere tider. Den skal få bo her til 4. januar, da er det ned i eskene sine igjen. Så skal jeg slippe inn lyset, lufte ut røkelsen og lage meg ei god grønnsakssuppe. Inntil da, god romjul til derer alle. I kveld skal jeg på Romjulsjazz, en årlig lang tradisjon her i Tromsø. God musikk, gode mennesker og god stemning.

Dagens

Ser ut til å bli den fineste noen gang.
Jeg er i grunnen ikke noe blomsterdame, men denne får jeg til.
Og min begeistring, den er av barnlig karakter. Tenk at det skjer så mye, så fort.
Er det rart man begeistres!? ;-)
Eirin fra mobilen.

Hei, skal vi ta fatt på 2010?

Jeg ser alltid fram til nye år. Som romjula skrider frem tenker jeg mer og mer på de spennende dagene som skal komme. Det er med like stor forventning jeg skriver 1. januar hvert eneste år. For meg er det som blanke ark og fargestifter til når vi står på trappen til et nytt år. Jeg har alltid planer om nye prosjekter, jeg ser på ledige stillingsannonser, og jeg kjøper meg en ny notisbok for å notere nye ideer. Iveren og planene er større enn iverksatte prosjekter, men det bryr jeg meg ikke om. Hos meg har veien vært målet og gleden ligger der i hvert et steg. Og når jeg nå oppsummerer det gamle året, så ser jeg at jeg i alle fall lærte noe nytt hver dag, jeg møtte mange flotte nye mennesker, leste noen gode bøker, besøkte noen nye steder og jeg tok viktige valg for livet videre. Så kom du 2010 og bli min venn, du også.

Med forventning, Eirin

Amaryllis i blomstring.

I dag er jeg syk. Da er det ekstra flott med blomsterhilsen. Andredags hilsen til dere alle fra Eirin på mobilen.

Nå nærmer det seg.

Nattens Dronning sier god natt. Fra mobilen.

Tvtogtur på innedagen.

Første juledag er innedagen, det har jeg i ryggmargen fra barndommen. Så her sitter jeg og ser togtur fra Bergen til Oslo på NRK2. Ser du godt etter så ser du Cora som sover godt etter lufteturen sin. Snart er det verdens beste ribbe hos mamma og pappa. Og jeg fikk bok i julegave. Kan man ha det bedre? Eirin på mobil.

God juledag!

Det slår meg at jeg er heldig som er glad og mett i julen, og har noen å være det sammen med. Ønsker det samme for deg. Eirin på mobil.

Dagens potens.

Fra mobilen til blogg sendes dagens Amaryllisutvikling. God julaften til alle.

Amaryllisen i bevegelse.

Den potente blomsten gjør seg klar til å komme ut med det vakre den skal gi meg i jula. Følg meg, følg med...

Bendik 21 år. Min førstefødte sønn.

I dag er det bitte lille julaften, men også bursdag hos oss her i huset. Eldstegutt Bendik er blitt 21 år, og voksen uansett hvordan man regner på det. Han er flyttet ut og han har egne planer for både livet og kvelden i kveld. Er det rart at man blir tankefull her man sitter.
Mormor og morfar har vært på bursdagskaffe og i et lite glimt var den unge mannen en liten gutt igjen. Hans spesialiteter på kakefronten, kransekake og sjokoladekake sto på bordet og praten gikk som den gjør på slike dager, til årene som har gått. Jeg husker godt dagen for 21 år siden da han kom og gjorde meg til mor, en 25 år ung mor. Jeg ser på bilder og husker godt alle bålturer og 17. mai´er og juler vi har hatt sammen vi, etterhvert en familie på fem. Minner som alltid vil ligge lagret både hos han og meg. Og gleden av opplevelser som  jeg håper og ønsker han ser på som en rikdom og en gang ønsker å gi videre til noen.
Slekt skal følge slekters gang synger vi nå i julen, og sånne ting sitter jeg her og tenker på på bitte lille julaften, og Bendik sin bursdag. Glad i hjertet for at han er ute med venner og blir feiret. Ingen selvfølge det heller.

Gode ønsker for julen til dere alle.

Eirin

Amaryllis må man ha.

Dette er juleblomsten framfor noen hos meg. God lørdag like før jul til dere alle.

Sånn er det!

Det kommar ordna seg til slutt. Timbuktu.

En vandring i Italia og i meg selv.

Jeg fikk med meg radioprogrammet "Mellom himmel og jord" i dag morges. De tar opp det meste, nær sagt alt mellom himmel og jord. I dag var forfatter og frilandsjournalist Kristin Flood på besøk. Jeg hadde ikke hørt om henne fra før, og ble veldig nysgjerrig på denne damen med italiensk mor og norsk far som nå bor i Venezia. Hun skriver om, og er opptatt av det indre liv, det du ikke får kjøpt for penger. Det livet du bygger inne i deg selv daglig, hele livet. vandringen med deg selv. Jeg kjenner at jeg blir enda mer nysgjerrig, og har bestemt meg for å lese det hun skriver. Den siste boka handler om Frans av Assisi, som levde for 800 år siden og er en mann jeg alltid har hatt stor sans for. Det sies om boken at den er en vandring i både Umbria, Italia og i deg selv. En god kombinasjon, skulle jeg mene. Tror jeg starter der på mandag, må jo først skaffe i hus. Har du lest noe av henne?

God søndag, 3. søndag i advent. 13. desember og Luciadagen.

Julen sto for døren, den ville ikke rikke seg.

Her om dagen satt ytterdøra bom fast da jeg skulle ut om morgenen. Det var jula som sto for døra, og den var ikke til å rikke. Jeg ba den inn. Jeg fant det lurest å spille på lag. Hva hadde jeg å tape, det var bare litt over to uker til kirkeklokkene skulle ringe høytiden inn og jeg var litt tatt på sengen.

Det var vel slik min venn opplevde det da han var på teaterforestilling på HT i fjor med ungene sine. ”Jul på Månetoppen” sto på plakaten. Dette er for de uinnvidde en teaterforestilling av nrk-serien som for noen år siden gikk som adventskallender på tv. Framdriften i stykket er at man stadig nærmer seg jul, dato for dato. Min venn som har travle arbeidsdager, tre barn og en juleglad kone var trett. Det gikk som det måtte gå der i den mørke varme teatersalen, han sovnet, og våknet ikke før 15. desember!
For meg har julen en tendens til å komme, om ikke ”som julekvelden på kjærringa”, så allikevel tett oppunder. Det nytter ikke at stjerna har hengt i vinduet siden første desember, og lilla lys brenner i staken hver eneste dag. Og når byens gater og butikker er pyntet til trengsel og reklamen vil vi skal tro at kjærlighet er det samme som dyre gaver blir jeg overmannet av en slags tretthet. Et slags ”Dette er ikke julen, dette nekter jeg å forholde meg til”, syndrom.

For julen den bor i hjertet og gleden kan ikke kjøpes eller selges. Julen er barnet i krybben og ”Deilig er jorden” i kirken på julaften. Julen er lysene på kirkegården og juleblader på stuebordet. Den er de gode samtalene over mat det tar tid å lage, og lange morgener med ekstra godt pålegg på brød. Den er middag med storfamilien og filmer på tv, og den er tiden for å tenke på det nye året som skal komme.

Men her sto jeg altså med julen i huset og skjønte at nå, nå var det på tide og berede grunnen for minnene fra barndommen jul, og ønske velkommen de gode tradisjonene som min mor bygget barndommens jul rundt. Men på min måte.
Jeg støtter det lokale næringsliv og kjøper noen sorter julekaker, så får jeg pinnekjøttet i hus og juletreet i garasjen. Jeg har jukset litt og kjøper gaver hele året. Små, men nyttige og personlige gaver blir laget og kjøpt med kjærlighet og pakket pent inn. Lille julaften ser jeg Grevinnen og hovmesteren på NRK mens jeg finner fram juleduker og julepynt. Og vips så er det jul.
Denne helgen skal jeg smake på julepålegget og så skal jeg skåle med julen og takke for at den kom og tok seg til rette sånn ca to uker før jul. Og i romjulen skal jeg gå turer og se om jeg får øye på englene som daler ned i skjul. Du må gjerne bli med meg.
God advent til dere alle!

June Vernov

Klimaforhandlinger i adventstid.

I dag tenker jeg på klimaforhandlingene i København. Forhandlinger på høyt nivå. Midt i adventstia. Helt riktig tid for å minne oss småfolk om at våre handlinger og shoppinger gjør en forskjell.
Mitt isfjell smelter ikke, det ligger der rett over sundet. Det kunne de ikke vite for over 40 år siden da Ishavskatedralen ble bygget, at den nå står der og minner oss om at hvis vi ikke tenker oss om både i København og i vår egen lille dam, så kan Ishavkatedralen en dag være det eneste isfjellet vi har igjen.

En god fredag, 11. desember, til deg. Gjør kloke klimavalg i dag.

Og plutselig var det der igjen.

Jeg tror nok jeg har et "topp10-liste-arbeidsrom". Og det er for å skryte. Det har store vinduer og utsikten er hele Tromsø by, med Ishavskatedralen, brua, fjellheisen og alle fjell i sør og nord som panorama. Hver dag klokken ti på halv 3 ser jeg Hurtigruta kommer, og så tuter den en hilsen til meg. Det er nok helt sikkert til meg, for jeg venter jo på den, og smiler og hilser kjekt med hånden når den kommer. Nå for tiden er den vakkert pyntet med julepynt.
Dette fantastiske arbeidsrommet med store vindu, egen veranda og uante meter med bokhylle, samt et stort arbeidsbord lider en ublid skjebne. Dette, husets flotteste rom, blir på umerkelig vis alltid til et fint sted for "midlertidig" bortstuing!
Men nå! I går og i dag skjer det mirakler her i huset. Nå skal det ryddes, kastes og skapes en oase for det kreative på Tromsøs tak. Og midt i herligheten skal jeg få være. Når jeg vil.
Er ikke det en glede å dele med andre, så vet ikke jeg?

Få høre om dine gleder nå i mørketia...

Klem fra Eirin

Facebook og fiskesuppe.

Ikke et medie, men grusomt deilig sosialt! Fiskesuppe på kok.


Jeg har en journaliststudentvenninne som i disse dager skriver hjemmeoppgave om Sosiale medier. Jeg har vært litt med ved å være en av flere som sier litt om mitt forhold til dette. Selv er jeg på Facebook, syltynt på Twitter og så skriver jeg blogg. Det er ikke lenge siden jeg ikke visste noe om noe av dette, kjennes det som. For tre år siden, som jo er nesten i går, var dette fremmedord i min verden i alle fall. Så fort vi venner oss til, og gjør nye ting til en del av hverdagen. 


Ha en god onsdag 9. desember i og utenfor de sosiale medier. Og gi deg selv en klem.

Jeg har plassert min blogg i Tromsø på norske bloggkart!

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

God julemat er god juletradisjon.

I dag skal det lukte jul her i huset. Det skal stekes pepperkaker og saltribbe.
Saltribbe er vårt julepålegg, og er bare helt himmelsk. Vi får aldri nok selv om vi salter, vanner og steker mange kilo hver jul. Enten er det nissen eller så er det de store gutta i huset som er oppe om natta og spiser seg en bit, for et stykke saltribbe er ikke før kommet opp av fryseren, så er det vekk. Det er mannen i huset og en kompis som har som juletradisjon å dele gode historier og juleøl, og så få saltribba i lake. Det ble unnagjort i helga. Nå er den vannet og klar for steking.
Kjenner at jeg blir veldig glad i tradisjoner og det gode gamle når julen nærmer seg. Ellers om året forsøker jeg å leve i nuet, men til jul vil jeg gjerne hegne om og det slik "det alltid har vært".
Som riskremen på julaften, for eksempel.
Ha en god tirsdagskveld og 8. desember. Vær god mot noen, og deg selv.

Det var magisk.

Må jo fortelle at det gikk bra med meg i går kveld. Det hører med å grue seg, men det går som regel bra når man forbereder seg. En klok mann sa en gang at jeg ikke måtte planlegge slike ting, heller forberede meg godt. Da vil det alltid være en åpenhet for å ta ting på sparket, og det må man nesten alltid.

Koret sang fantastisk, kirka var nydelig pyntet, og publikum var forventningsfulle, og i hopetall. Begge konsertene var utsolgte. Dette skapte en flott atmosfære som gjorde konferansierjobben til en behagelig opplevelse. Når også tilbakemeldingene til både koret og meg etterpå var veldig gode, så kan man konkludere med at fruen i Tromsø fikk et lite kick i går. Jeg er klar for mer, klar for flere utfordringer, kjenner jeg, jeg som har ligget i dvale en tid ;-)

Ha en fin mandag 7. desember.

Damp mer enn du støver.

Og gled noen spesiellt i dag.

Jeg vil kjenne at jeg jeg lever.

I dag er hodet bare fylt med julekonsertene jeg skal være konferansier på i kveld, i Ishavkatedralen. Jeg kjenner at jeg blir sånn "stå i all offentlighet"-stresset, og at jeg både liker og ikke liker det. Det gir et kick, jeg vet det, men det skremmer også vannet av meg. Jeg er i rute med både manus og med gruefølelsene, så jeg vet det kommer til å bli bra. Vi er sammensatte vi mennesker.
Som inspirasjon hørte jeg akkurat Gabriellas sång, fra filmen "Så som i himmelen". Har du hørt den, har du sett filmen? Den sier i grunnen alt om å tørre å leve det liv man har fått.

God søndag, 6. desember og andre søndag i advent.

http://www.youtube.com/watch?v=-Hs9ck1aal8


Det är nu som livet är mitt

Jag har fått en stund här på jorden

Och min längtan har fört mig hit

Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt

Min förtröstan långt bort om orden

Som har visat en liten bit

Av den himmel jag aldrig nått

Jag vill känna att jag lever

All den tid jag har ska jag leva som jag vill

Jag vill känna att jag lever

Veta att jag räcker till

Jag har aldrig glömt vem jag var

Jag har bara låtit det sova

Kanske hade jag inget val

Bara viljan att finnas kvar

Jag vill leva lycklig

För att jag är jag

Kunna vara stark och fri

Se hur natten går mot dag

Jag är här

Och mitt liv är bara mitt

Och den himmel jag trodde fanns

Ska jag hitta där nånstans

Jag vill känna att jag levt mitt liv

Forventning eller magi?

Ingen høytid er vel forbundet med så mage forventninger som julen. Både stor og liten har sine forventninger til hvordan det skal være. Og for de voksne, hvordan man forbereder seg for at det skal bli slik vi forventer.

Forventninger er ikke bare av det gode, det har en bakside også. I forventningen brukes oppmerksomhet på noe som ikke finnes, og som aldri blir slik du trodde, uansett hvor bra det blir. 

Forventninger kan også være krevende: Vi lager private bilder i våre hoder om menneskemøter, opplevelser og situasjoner vi står foran. Heller sjelden deler vi forventningene igjennom åpen, ærlig og omsorgsfull kommunikasjon. Dermed kan vi lett lage en felle for oss selv. 

Magi derimot er når Øyeblikket plutselig begynner å gløde Uten at du ventet det, eller på helt andre måter enn du trodde. Magi kan oppstå når man tør å være tilstede i åpen kommunikasjon akkurat der man er.

Måtte julens magi møte deg denne høytiden. Måtte mange øyeblikk gløde hos deg og dine. 

Med ønske om en god helg, og en fredfull lørdag 5. desember.

Livsvisdom fra barnemunn.

Hver måned får Lillemor og jeg en liten hobbypakke i posten. Så sitter vi der med tente talgelys, kakao og de små gode samtalene. Veldig koselig, og absolutt å anbefale. Her om dagen kom desemberpakken, og det var ingen tvil om at det var noe julete som skulle lages. Jeg kunne se englevinger, rød filt, snøfnugg og englehår. Vi rigget oss til, klar til innsats. Men oppskriften kunne jeg ikke finne. Jeg ble nok litt oppgitt og en smule stresset av dette, jeg som ikke har min største styrke på hobbyfronten. Det er da de kloke ord kommer fra 10 åringen. - Mamma, dette klarer vi fint, livet kommer jo heller ikke med oppskrift. 

God fredag 4. desember, uten oppskrift.

Betyr det du gjør en forskjell?

Så sitter jeg her igjen, i lyset fra dagslyslampa, og skriver. Er det innovervendt småpjatt jeg driver med, eller betyr det en forskjell at jeg sitter her? 

Jeg har en venn som bruker all sin ledig tid på å bekjempe hiv/aids, jeg har ei venninne som er i Guatemala i disse dager for å se på det bistandsarbeidet som drives der. Jeg har andre venner som har vært i Gaza for å gjøre en forskjell. Og flinke venner jobber i Bymisjonen, og med avisa Virkelig (gateavis solgt av rusmisbrukere) 

Og her sitter jeg og skriver om dagslys, advent og gode venner. 

Jeg konkluderer med at vi alle finner oss våre kamper, våre slagmarker å kjempe på. For meg er det store mysteriet de nære relasjoner, og den erfaring at hvert menneske er et univers i seg selv. 

Så her sitter jeg da, i lyset fra dagslyslampa og tenker på mine venner som gjør så mye for andre, og tenker på at noen må gjøre noe for dem også. Og hvis de leser dette så skal de i alle fall vite at jeg tenker gode tanker om både dem og det arbeidet de driver. Og at jeg beundrer dem nesegrus for sitt store engasjement.

God torsdag og 3. desember til dere alle!

Dagslys og luke nr 2.

Jeg sitter og skriver i lyset fra Dagslyslampa. Den gir det dagslyset jeg ikke får på naturlig vis nå i mørketia. Det kjennes slik. Uansett så gjør troen på at den virker, under. 
På bordet mitt står et talgelys og lyser i en lysestake jeg for mange år siden fikk av en veldig god venninne. Det er hun som er den hemmelige vennen i dag. Hun vet det ikke, og leser ikke blogg, så gleden er helt og holdent på min side. Og jeg kjenner en barnlig forventning.
Ha en god 2. desember, og husk at det blir jul uansett.

Vennekalenderen.

Første desember i dag, men det visste du nok. 
Har du adventskalender til deg selv?
I år er adventskalenderen min, til meg selv, en venn om dagen.
Hver dag skal jeg unne meg gleden av å ha dagens venn til venn. Det er litt hemmelig. Jeg sier ikke hvem det er, og jeg sier ikke hvilket framstøt jeg gjør. Være seg ansikt til ansikt, eller i den virituelle verden. Mitt håp er jo at dagens venn opplever dette like hyggelig som jeg selv. Men nå er du advart! Plutselig er du dagens luke i adventskalenderen min. I år skal jeg nemlig unne meg kun det beste. 
Ha en god tirsdag, 1. desember.

Juleblomsten min framfor noen, Amaryllis. Love it!

The Godfather har taket på meg.

Godfather, heter et relativt nytt spisested i Tromsø. Her serveres italiensk mat, og her utøves god service! Jeg har lav terskel på dårlig service og dårlig mat, og blir til gjengjeld overvettes glad når det slår til med begge deler på en gang. Derfor flørter jeg nå med The Godfather, og den lokale mafia, og anbefaler alle, både tilreisende og de som bor i Tromsø å spise der. Ikke bare smaker det godt, det ser vakkert ut også. Mat som er en fryd for øye og gane, gjør en kvinne vakker og snill. Den siste der laget jeg selv, men det fungerte med meg.

De holder til i det gamle lokalet til Peacock, eller Baker Nøstmyr, om du vil ta det helt tilbake til start. Helt sør i Storgata, på gateplan, mot havet.

Jeg forteller deg gjerne hvor du finner god service og gode produkter, være seg mat eller annet. God service er et grunnfjell å bygge en bedrift på. Flinke folk, som utøver sin proffesjon med stolthet og med hjertet, er en berikelse for alle uansett hva de holder på med. 

God mandag!

Adventssøndag og sjelefred.

Denne helgen har vært en vennehelg. Tradisjonen tro kom gode venner fra Oslo til Tromsø for teater på fredag, og Lutefisk på lørdag. I år ble også gode venner fra Bergen med på lutefisken, og nye mennesker betyr nye inspill og nye historier. Som alltid er til berikelse.

Lutefisken på Fiskekompagniet er levert av Halvors Tradisjonsfisk, og blir tilberedt på beste måte av gode kokker. Jeg spiste som vanlig litt for mye av lutefisken og tilbehøret, og er glad det er et år til neste gang.

I dag er det månen som er nesten full. Ute er det minus 6, et lite lag snø, og stjerneklart. Inne har jeg fyrt i peisen, og kjenner at adventstia er veldig velkommen.

Valpen Cora er nå blitt husvant, og passer husets rytme godt. Noen små uhell inne har hun fremdeles, men for det meste går det bra. Snart skal vi begynne å gå turer hun og jeg.

I morgen må jeg ordne med de siste ting til 10 åringens adventskalender. Det skal være en god miks av nyttige ting, godteri og gode opplevelser. Tips mottas med takk.

En velsignet god kveld til dere alle.

Shopping eller ikke...

Bildet er fra en jentetur med shopping som ingrediens i fjor høst. ;-)

I dag er det den internasjonale Kjøpefrie dagen. Jeg kjenner at jeg liker det. Liker å få en mulighet til å, i fellesskap med andre, markere at jeg synes det kjøpes og shoppes for mye i vår del av verden. Ikke bare til jul, selv om det topper seg nå på denne tiden. Selvfølgelig handler og shopper jeg også. Jeg trenger klær og mat, og ting og tang. Og jeg har barn som trenger og trenger. Men jeg kjenner en ubehagelig følelse av fråtsing nå før jul når jeg kommer slepende på plastposer flere enn godt er for armene. Jeg føler behov for en kjøpefri dag i fellesskap med andre som vil markere både for seg selv og andre at vi gjør oss tanker om forbruk og sløseri.

Nå sitter jeg her og gjør meg tanker om gjenbruk og kjenner en stor glede over at flere og flere ser verdien av å bruke om igjen, gi bort i sted for å kaste, og kjøpe ting som er ment å vare i flere generasjoener. Det siste er visstnok den nye trenden som snart kommer og tar oss med storm her i Norge også. Som det meste startet den i Amerika, men denne gangen tror jeg vi har noe godt i vente. Vi blir kjøpere som tenker oss godt om, og deretter kun kjøper det som varer og er av naturlige og miljøvennlige materieler, sies det fra trendkilder.

Den som samler rikdom har mye å miste.   Lao-Tse


Med ønske om en god lørdag, uansett hva du gjør!

Blues som blir jazz og gode fortsett.

For tiden er Tromsø, og livet blått. Ute er det blått lys og den svarte natta kommer tidligere og tidligere på kvelden. Fra stuevinduet ser jeg en blå fjellside i Tromsdalen på andre siden av sundet.

I sjela er det blues. Der bor de lange tankene som krever god tid og god plass. Bluesen eier mørketia og opptrer med streng eiermine hvis andre farger og andre rytmer prøver seg.

Jeg opplever det vakre blå Tromsø som en bonus for at jeg holder ut her om vinteren, og jeg opplever bluesen i sjelen som en rikdom. En gave til sjelen fra skapende krefter. Min travle sjel som resten av året har prosjekter og avtaler på løpende bånd hilser velkommen de store late tankene som er tunge i sessen og langsomme i svevet. Jeg lar dem ta seg til rette og gjøre sin jobb nå i den blå tia.

De pløyer dypt og snur kanskje opp/ned på sannheter som har sittet i siden januar i fjor og føler seg trygge og hjemmevante i min sjel. Bluestankene er av natur mer åpne for å kjenne på sorg og smerte og gir meg derfor mulighet til å se andre og glemme meg selv litt.

Jeg leser med blå øyne om Bymisjonens arbeide og lurer på hva jeg kan gjøre. Kampen mot hiv og aids vil jeg være med på å vinne. Et sinne mot reklame som prøver å innbille oss, og ikke minst unger, at julegaver skal være dyre for at mottaker skal bli glad, tar meg. På trass tenker jeg at jeg skal gi alternative gaver eller lage alt jeg gir. Bluesen gir innsikt, innbiller jeg meg.

Bluesen skal få leve godt i sjelen helt til 3. juledag. Da skal jeg på Skarven på Romjulsjazz. Her skal jeg nyte hver lystig tone og hver gode samtale og hente krefter til å gå sakte mot våren.

Men først skal jeg velge meg et prosjekt som tenker større en meg selv og gi av meg og mitt her.

Til helga er det første søndag i advent. God blå adventstid til alle!

June Vernov

Forventning skaper magi

Jeg skal være konferansier på Gospelcompagniets to julekonserter i Ishavskatedralen 6. desember. Det gleder jeg meg til! Gospelcompagniet er et kor med høy kvalitet og førti dyktige sangere. De har intensitet og gir valuta hver gang. De har gleden med seg.

Om kvelden kan jeg ligge på hodeputa mi og se Ishavskatedralen som lyser opp i førjulstida på den andre sida av sundet. Jeg ser gjenskinnet som speiler seg i vannet, et nydelig syn. Når jeg våkner om morgenen er den fortsatt der. Dette skaper forventninger. Jeg gleder meg til vi skal skape magi og julestemning i Ishavkatedralen andre søndag i advent. 

For mange er dette en viktig post på juleprogrammet. For mange blir dette årets møte med julebudskapet. Etter konserten har stemningen satt seg og jula kan komme på lette ben. 

Jeg har forventning, forventning kan skape magi.

En god onsdag til deg!

Livet og sånn.

I dag har jeg fikset litt på bloggtoppen min, og gjort meg noen tanker om blogging. Og om livet.

Etter noen måneder her inne har jeg funnet ut at det finnes veldig mange forskjellige typer blogger, og jeg har lagt representanter for flere av dem til blogglista mi her på høyre side. Noen leser jeg daglig. De har blitt venner, de som skriver dem, venner som jeg bare må se til. Andre igjen gir meg inspirasjon og begeistring fordi jeg kan lese om ting jeg ikke kan selv, men som bloggeren ser ut til bare å riste ut av ermet daglig.

Jeg har jobbet 16 år i media, og selv om jeg nå driver for meg selv er jeg fremdeles opptatt av det som skjer rundt omkring, både i nærmiljøet, landet vårt, og verden forøvrig. Jeg mener selv at jeg er en dame med meninger om mye. Og det skal jeg også få formidlet. Men denne bloggen skal være et sted uten de store overskrifter, uten de sterke meninger. Her blir det florlett stoff om det lille livet. Som når jeg tenker meg om i grunnen er det store livet. Det livet som er der og formes mens jeg er opptatt med å gjøre andre ting.

Bloggingen kom, og ble viktig for meg, da det å leve det lille store livet viste seg å være tøft i flekkene. Det jeg sier her inne vil jeg si med hjertet, til hjerte, og jeg håper det gir noen noe både når det stormer og når havet ligger stille.

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut i fra det.

Blått lys!

I dag 14. november er det Verdens Diabetesdag, og her i Tromsø blir det markert for andre året på rad ved å belyse Ishavskatedralen med blått lys. Et blått lys for en farlig livsstil. Uansett er det nydelig, og vi som har utsikt til kirka ser fram til dette. Det er et stort ønske i byen om at kirken skal være blå hele mørketida. Nyt synet dere også!

Årets tema i Norge er å finne de udiagnostiserte. En varm blåfarge har blitt den internasjonale diabetesfargen.

Også Stortinget og Operaen her i Norge, men også Operahuset i Sydney, Empire State Building og Niagerafalls blir opplyst i blått for å markere dagen.

foto: Trond Bjørnstad

Akkurat nå!

De to siste ukene har vært intense og deilige Valpeuker her hos meg. Det har handlet om å komme inn i samme rytme som Cora. Og her snakker vi om tissing, bæjsing, soving og førstegradsoppdragelse. Jeg ble tatt på sengen kan man si, jeg som har hjemmekontor og står opp når jeg vil, står nå opp og vekker vekkeklokka etter at jeg har vært ute med dyret (som hun heter på den tiden av døgnet). Så går det slag i slag med "ut og tisse-turer" hvert kvartet. Men, så helt plutselig sover hun, og da kan jeg skrive i full fart. Jeg har hørt at det skal gå seg til, men jeg tror det ikke, akkurat nå. Mye godt har fulgt i Coras kjølvann. Jeg har blandt annet oppdaget hagen min på nytt! Den har uante muligheter. Jeg gleder meg til å sette en benk på Utkikksplassen, og en under furua. Jeg har også funnet et sted for Meiseboller til småfuglene som denne vinteren skal få mat hver dag.

Nye perspektiv er aldri å forakte. Nå ser jeg dagen komme, og ser at mørketiden nærmer seg med raske skritt. 21. november sier solen farvel og blir borte til 21. januar. To lange måneder uten et streif av sol. Det heter forresten ikke mørketia her hos oss, det heter Den blå tia. Og lyset er blått og vakkert, på det nermeste magisk. Jeg har alltid en glegrue følelse når Den blå tia står for døren, men jeg overlever alltid, og kommer ut på den andre siden sterkere og klokere. Det er jeg helt sikker på. På den andre siden venter dessuten soldagen, og den skal jeg fortelle dere om i slutten av januar.

God helg alle sammen!

Et barndomsminne.

Dette bildet hang på veggen hjemme da jeg var lita jente. Jeg var nesten helt overbevist om at dette var mine to brødre og meg. Fordi det alltid har gitt meg gode følelser hengte jeg det opp i mitt hjem mens mine barn var små, og tror du ikke min datter også var nesten sikker på at det var henne og brødrene.
Nå henger det på hytta. Det heter" Fiskernes barn", og ved siden av henger "Fiskeren". Nå leter jeg etter "Negerdamen", for jeg er sikker på at det er hun som er moren.

Har du noen gode barndomsminner på veggen?

Visste du det?

Foto: Kjersti Hegna

Måser (måker) er en sjøfugl og lever ved alle verdens hav.
-Det finnes 50 arter.
-Måsene legger vanligvis 3 egg.
-Måsegg er en delikatesse i Nord-Norge

I Tromsø er bymåsen blitt et problem om sommeren,
og vi har gitt dem navnet "Kebabmåse".
Dette fordi de lever på urban nattmat som folk kaster fra seg
på vei hjem fra byen. Og vi har ett rikt natteliv i Tromsø.

De stjeler også mat fra grillen på verandaen, hvis man ikke
passer på.

På yttersia derimot er det bare fersk fisk og slog fra nyfisket
fisk som gjelder.

Hva jeg føler for måsen;
Om våren er lyden av den første måsen balsam for sjelen.
"Nå er den her snart, sommeren."

Har du noen gode måsehistorier?

Visste du det?

Rekved eller Drivved er trevirke som skylles opp på stranden etter å ha drevet rundt ute på havet.

I mindre velstående tider, var slik ved et verdifullt tilskudd til kystboernes beholdning av både fyringsved og byggematerialer. Trevirke som hadde lagt en stund i saltvann, var gjerne mere motstandsdyktig mot råte på grunn av saltinnholdet.

Angrer på at jeg ikke tok med denne planken hjem. Gjenbruk er en fin ting.

Lukten av unge menn

Jeg har et forslag til ekstra inntekt for unge menn. Hva med å tilby tjenesten ”La meg bli skyggen din?” Noen ganger ønsker jeg meg en hund å gå tur med, men så kommer jeg på alt som må gjøres med denne hunden mellom turene. Tenk om jeg heller kunne bestille meg en ung flott mann som kunne gått ti skritt bak meg og bare være der som en trygghet. Han skulle snakket til meg bare hvis jeg begynte å kjede meg og trengte en prat. Ellers holdt det lenge å bare vite at han var der. Hadde ikke dette vært en nisje å slå seg inn på?

 Denne tanken kom til meg en kveld jeg gikk rundt Prestvannet. Det var et fantastisk måneskinn på speilblank vannflate. Det var stjerneklart og vindstille. Jeg savnet min Nikon og visste at jeg kunne gjort et scoop for ”Tromsø i mitt hjerte” mappen på macen min. Her var nesten ikke et menneske å se, i alle fall ingen andre enslige kvinner.

 Hensikten med turen var å tenke gjennom et av livets store spørsmål, og jeg var godt i gang med dette da røklukten nådde meg før jeg så mannen. En tilsynelatende skummel mann i frakk som ikke ser rett på meg. Jeg følte at han fulgte meg med øynene der jeg prøvde å gå rakrygget videre og antar at han kjenner lukten av redsel like godt som jeg kjente lukten av røyk. Heldigvis var han like opptatt av et av livets store spørsmål som meg, og jeg fikk gå i fred.

 Men hvor er natteravnene? Hva er telefonnummeret til ”raske menn” man kan leie seg og som går 10 skritt bak og ikke snakker til deg, bare passer på at du får gå i fred?

 Dette er jo selvfølgelig ikke det minste morsomt. Jeg ville aller helst gått der alene uten en eneste bekymring. Verken for slemme menn eller hva jeg skulle betale snille sterke nattergaler. Men dessverre så er det en realitet, noen menn ødelegger for alle de flotte nydelige andre. Enten de har skumle hensikter nattestid eller slår sine kvinner i privatlivets sfære. Imidlertid har jeg tenkt å bevise for meg selv og alle andre at Jeg vil ta natta tilbake. Natta og Prestvannet og friheten i ensomheten. Så i kveld skal jeg gå rundt Prestvannet, alene, hvis ikke du dukker opp og slår følge. Da kan vi jo vise styrke sammen.

June Vernov

Bor det noen her?

Det står i grunnen mange gamle hus og råtner på rot i landet vårt.

En gang så viktig

En utedo som står der og minnes den tiden da folk hadde bruk for sånne som han.

Cora!

Bedårende, spør du meg?

Hus, kan jeg like.

Bildet heter "Månedans"
Kunstneren heter Gunn Vottestad og har noen fantastiske husbilder. Her er bare ett av dem. Vet du av andre gode "Hus-kunstnere", så vil jeg gjerne høre om dem. Ha en god novemberdag.

Åh, så trøtt jeg ble..

Enten full fart, eller bare rett og slett sovne av. Nydelige lille venn.